![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Jeg prøver å forestille meg følgende; om et land på andre siden av jordkloden, ved New Zealand eller der omkring, informerte om at de skulle sprenge en atombombe på Svalbard eller i Norskehavet, hva da? De kunne mene de eide øya og havet fordi de kom hit for to hundre år siden og den gang bodde det kanskje ikke mennesker på Svalbard, eller de som var der levde så primitivt at det ikke var å regne med. Sprengningen er ikke farlig og det skulle være flust med krigsskip for å passe på!
Hva ville jeg ha tenkt og hvordan ville jeg ha reagert? Ville jeg ha reagert med sinne, fortvilelse, resignasjon, avmakt? Slik min kultur har formet meg ville nok en fredlig reaksjon være atypisk; som å reise til den andre enden av jorden for å be om at de ikke måtte sprenge denne bomben. Vær så snill. Vi bor her og lever her og frykter konsekvensene.
Solen skinner fortsatt. Et fly kaster sitt lille lydinferno ned over byen, men det gir seg snart. Jeg hører på radioen at en ny flokk med misjonærer skal reise ut i verden for å spre det glade budskap til alle folkeslag. Jeg undres; hvor urettferdig må en situasjon bli for at en som ikke rammes av den skal reagere? Når blir galt så ille at avstanden mister sin betydning?
Disse misjonærer kunne kanskje stanse i Paris for å si visse personer et pauli ord. Enskjønt, Frankrike er jo et kristent land. Der har det glade budskap snart virket i to tusen år og bare tenk når all verden har tatt inn over seg vestens glade budskap!
Kaffen putrer på kjøkkenet og river meg ut av mine små refleksjoner. En trikk hviner avtagende i det fjerne, mens en sjenerende murring i min egen sjel varer ved.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]