Tendensiøst om Kant

JENS SAUGSTAD

Kant regnes vanligvis - med rette - som menneskeverdets filosof fremfor noen. Kant forklarer hvorfor mennesket har en verdighet som alle andre ting og skapninger mangler: menneskeverdet grunner seg på vår evne til å være underlagt lover vi gir oss selv. Denne tanken om autonomi (selvlovgivning) er krumtappen i Kants plikt-etikk. Kants forsvar for menneskeverdsidéen kommer tydeligst til uttrykk i den såkalte humanitets-formuleringen av det kategoriske imperativ: Handl slik at du alltid bruker menneskeheten både i din egen person og i enhver annens person samtidig som et formål og aldri bare som et middel. Den som behandler menneskeheten (det menneskelige) - i en selv og i andre personer utelukkende som et middel - rent instrumentelt - forbryter seg mot menneskeverdet. Men det kategoriske imperativ sier ikke bare at vi skal avholde oss fra misbruk av oss selv og andre. Vi skal også aktivt fremme andres lykke og utvikle alle de evner og følelser som setter oss i stand til å leve opp til fordringen i det kategoriske imperativ.

Det turde være åpenbart at organiseringen av jødeutryddelsene er i strid med det kategoriske imperativ. Eichmann behandlet de jøder han sendte til utryddelsesleirene rent instrumentelt - som blotte midler til de formål nazistene hadde. Siden utryddelsen av jødene er så til de grader i strid med det kategoriske imperativ - som alle inkludert nazister har evne til å forstå - forsøkte nazistene å legitimere sine groteske forbrytelser (sikkert også overfor seg selv) ved å utdefinere jødene fra menneskeheten. Det er selvfølgelig ikke mulig. Men det viser hvor sterkt Eichmann og nazistene var på kollisjonskurs med den moral Kant artikulerer i det kategoriske imperativ.

Et besynderlig trekk ved Nerheims avvisning av Kant er at hun ikke tar utgangspunkt i hans etikk og det kategoriske imperativ i moralen, men i hans politiske filosofi. Nerheim begrunner sin kritikk med at «Kant avviser at den vanlige borger har rett til å opponere mot et urettferdig regime. Tvert om er det en plikt å tolerere selv den verste maktmisbruk. Enn videre bestrider Kant også retten til ulydighet.» Fra dette angivelige faktum ved Kants politiske teori slutter Nerheim tilbake til Kants pliktetikk, at den må erstattes med en ny, revidert etikk som hun mener å finne i Kritikk av dømmekraften. Dette er uholdbart. For det første kan man ikke uten videre slutte fra et problematisk aspekt ved Kants politiske teori til en kritikk av hans pliktetikk. Den politiske filosofien har en rekke andre premisser, som alle kan være feil. For det annet gjengir Nerheim den tese i Kants politiske filosofi som står til diskusjon galt. Kant har ingen slik «lydighetsetikk» som hun tillegger ham. Riktignok gir ikke Kant borgerne rett til å gjøre opprør og motstand mot myndighetene, rett til aktiv motstand. Men han hevder ikke at de har plikt til å tolerere maktmisbruk, - enn si ta del i den. Tvert om, Kant sier klart at borgernes plikt til å adlyde øvrigheten er begrenset av moralens plikter: det er et kategorisk imperativ: adlyd den øvrighet som har makten over dere (i alt som ikke strider mot det indre moralske). (Moralens metafysikk, rettslære, tillegg til 2. utgave). Siden jøde-utryddelsene åpenbart strider mot det kategoriske imperativ i moralen, får Eichmann heller ingen støtte i Kants politiske filosofi.

Jeg vil ikke legge skjul på at tesen i Kants politiske filosofi, at vi ikke har en rett til å gjøre aktiv motstand mot et legalt, men urettferdig regime, er problematisk. På dette punkt kan det være at Kants politiske filosofi bør revideres. Allikevel er Nerheims påstand om at Kants pliktetikk ikke tillater opprør mot Hitlers regime sterkt forhastet. For det første må man kunne trekke i tvil hennes påstand om at «Nazi-regimet var fullstendig legalt det». For det andre kan man neppe føre Kants avvisning av retten til opprør tilbake til hans pliktetikk.

Menneskeverdet er basert på den evne til selvlovgivning som Kants etikk artikulerer. Det er nettopp den «generalitets-logikk» i de to første kritikkene som Nerheim tar avstand fra, som gjør det mulig å forsvare alle personers likeverd. Menneskeverdet kan bare begrunnes i en refleksjon som abstraherer fra alle individuelle forskjeller. Gjennom sin avstandtagen fra Kants pliktetikk tar Nerheim derfor implisitt avstand fra menneskeverdsidéen. Slik er hun - mot sin vilje - med på å rive ned det moralske bolverk mot nazismen og overhodet all krenkelse av menneskeverdet.

Dr.Philos. Jens Saugstad, Filosofisk Institutt, UiO.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 24/08-95, kl. 18.08 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.