Kronopolitikk

AV ØYVIND JæGER

Så er vel dette en tendens med politiske implikasjoner i USA alene, og aldeles uten relevans her til lands. Jovisst. Vi i gamle Gnore er jo på det nærmeste forskånet for amerikanske tegn, bilder og symboler - selve formidlingen av et verdisystem, kulturuttrykk og en ideologi. Som deretter influerer på hvorledes vi tolker og forstår den virkeligheten vi selv bebor. Eisner ser dessuten for seg hele verden som lekekasse. Jovisst.

Disneys svelging av ABC er en indikasjon på noe langt større.Og konsekvensene for politisk praksis er formidable - ikke bare for USA og for den, på mange måter, like bedrøvelige norske offentligheten - men for politikken som sådan. Det er tale om en endring i selve politikkens vesen, hva enten man gjør gjeldende forestillinger om et skille mellom innenriks og utenriks, eller ikke. Det er en endring der det timelige -kronologien - er i ferd med å erstatte det rommelige - geografien - som politisk konstituerende.

Naturligvis er det en endring som har pågått gradvis og lenge allerede - endringer gjør gjerne det. Paul Virilio mener den begynte allerede under den industrielle revolusjon, da man med ett kunne la dampmaskinen, senere forbrenningsmotoren, produsere hastighet. Siden har den teknologiske utviklingen gått sin gang, med databehandling i form av elektroniske koder i binære kombinasjoner, fiberoptikk og «real time" visualisering - «live on CNN!». Politikk og andre former for diskursiv og sosial praksis er dermed mer «virkelig» i tid enn i rom; foranlediges gjennom en utveksling av tegn snarere enn varer, og; med effekter som er transparente og uimotståelige heller enn materielle og diskrete, skriver James Der Derian. Axel Jensen bemerker at i vår tid vinnes en Gulf-krig på en weekend, mens et imperium rakner på en måned. Dette er kronopolitikk.

Tiden er med andre ord ute for geopolitikken - bokstavelig talt. Altså, den tidvis parodiske utlegningen av nasjonale interesser og internasjonale maktforhold på grunnlag av «naturlige grenser», vannveier og fjellkjeder, samt den strategiske betydningen generalene finner å tillegge territorium og geografisk beliggenhet. Utenrikspolitiske think-tanks og andre kannestøperier har imidlertid ikke funnet nevneverdig anvendelse for kronopolitisk analyse av den grunn. Politikken, slik den utspiller seg (til forskjell fra hva politikere flest foretar seg), er likefult prisgitt teknologien. I form av simulasjon, hyperrealitet og hastighet.

Simulasjon alle vegne! Dataspill og sinnrike innretninger som illuderer virkelige hendelser og omgivelser. Ganske spesielt på militær-akademiene, naturligvis. Såre vel, vil mange mene. Men neppe slektningene til de 290 passasjerene ombord på et irakisk Airbus-fly, 3. Juli 1988. Flyet ble skutt ned over den Persiske Gulf av det amerikanske marinefartøyet USS Vincennes. Før soldatene tilintetgjorde ruteflyet - med upåklagelig militær presisjon - hadde de gjennomgått ni måneders trening med simulert krigføring. Alt tyder på at muligheten for at sivil lufttrafikk beklageligvis skulle blande seg inn i «krigs-teateret», ikke inngikk i simuleringen en eneste dag iløpet av de ni månedene. Marinesoldatene kunne derfor ikke tolke den vesle prikken på radarskjermen som annet enn et fiendtlig jagerfly - og skjøt det derfor ned - straks. Slik kan simulasjon bevirke en tilsidesettelse av virkeligheten idet tilfelle hvor de to ikke stemmer overens. Den antar derved form av hyperrealitet, ved at det simulerte erstatter virkeligheten til tross for at simulasjonen ikke refererer til noe faktisk virkelig, men snarere til en modellert «virkelighet» uten original.

I mer gjenkjennelig avkroker av virkeligheten - der folk flest holder til - kan den tiltagende betydningen av tid og hastighet måles ved hvorledes politikkens dagsorden settes «live on CNN». Ved øyeblikkelige representasjoner her av hendelser som finner sted der. I ståket fra det øvrige mediahalehenget tilskrives virkeligheten mening og våre verdihierarkier dannes. Men om bildet, simulasjonen, representasjonen ligner virkeligheten aldri så mye, er følgene likevel fatale dersom skillet ikke opprettholdes. For det er en forskjell - USS Vincennes viste oss det. For å si det med Der Derian: Jo mer avbildningen ligner objektet - jo større overensstemmelse det er mellom modell og virkelighet, mellom simulasjon og realitet - jo mindre er vi i stand til å gjenkjenne oss selv i «den andre». Resultatet er reifisering - tingliggjøringen av nesten. Virkelighet vi bys av CNN er en representasjon. Grenser den også til simulasjon? Har vi å gjøre med nok en hyperrealitet?

Vi er tilbake til utgangspunktet - til at Disney har ABC til middag og den derav følgende koblingen av telekommunikasjon, nyheter og underholdning. Dette er ikke det eneste eksemplet, men det seneste. I 1983 skrev Jean Baudrillard at Disneyland presenteres som imaginært for å dekke over det forhold at også resten av USA er hyperreell og simulert. Siden den gang finnes Amerika overalt.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 24/08-95, kl. 18.08 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.