![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Det er selvfølgelig knapt verd et smil når kinesisk UDs Chen Jian kan fortelle at Kina egentlig er motstander av atomvåpen. Verdenssamfunnet har hørt nok av slike erklæringer. Det som behøves nå, er handlinger.
Utenmriksminister Bjørn Tore Godal var tidlig ute med en skarp fordømmelse. Det er ikke vanskelig å være enig i utenriksministerens hovedanliggende; at kinesernes fremferd kan snu trenden blant de atomvåpenproduserende landene og føre til at flere land vil restarte sine atomsprengningsprogrammer. Da vil stadig hyppigere sykkelturer for sosialdemokrater være utenriksministerens aller minste problem.
Godal noterer ganske riktig at protestene mot Frankrike åpenbart har vært helt uten betydning for Kinas holdning til sitt atomprogram. Og ikke minst for Kinas naboer er dette signifikant. Landets nærmeste nabo Japan har antydet bistandskutt som økonomisk sanksjon mot Kina. På den følelsesmessige siden kommer det faktum at prøvesprengningen skjer bare dager etter 50-årsmarkeringene i Hiroshima og Nagasaki. Disse byenes borgermestre har i fellesskap uttalt at de er opprørt. Men den politiske siden er alvorligere.
Signaler fra Beijing tolkes stadig hyppigere i retning av at det foregår en knallhard kamp om posisjonene bak den gamle leder Deng Xiaoping. Observatører mener at i dette kobbelet er en offensiv, nasjonalistisk holdning ikke bare en fordel, men en selvfølge.
Å se atomprøvesprengningene isolert blir for snevert i et slikt perspektiv. Kinesernes militære aktivitet for øvrig har vært sterkt økende over lengre tid. Taiwan rystes stadig av angst for en regelrett kinesisk angrep på øya, den kinesiske marinen synes å ha tatt mål av seg til å dominere såvel Taiwanstredet som Sør-Kinahavet, hvilket ikke akkurat beroliger kjempens naboer.
Sett fra et kinesisk synsvinkel er kanskje tiden kommet for å markere at Kina er et land som styrer seg selv. Ikke minst den eksplosive veksten i kinesisk økonomi peker mot en fremtidig supermakt, med en helt annen selvtillit og internasjonal tyngde, ikke bare forandret selv, men også i stand til å forandre verden.
Å få Kina til å spille på lag med verdenssamfunnet kan bli både viktigere og vanskeligere i årene som kommer.
lm
India insisterer på at «Al-Faran» leses «Pakistan», mens pakistanerne ikke legger skjul på at de ser gruppen som indiskstyrte provokatører. Gruppens egenpresentasjon som muslimske kjempere i hellig krig synes ingen å bry seg om.
Dette sier mye om det ekstremt dårlige forholdene mellom India og Pakistan.
Og saken har også flere paradoksale sider. Den folkelige geriljaen synes ikke å ha støtte i folket, som protesterte mot drapet med generalstreik. Samtidig har Pakistan intet å vinne på gruppens handlinger: De oppnår bare å bli mistenkeliggjort. «Fienden» India oppnår derimot økende støte til en drakonisk politikk
Likevel kan godt Al-Faran være det de gir seg ut for å være: muslimer i hellig krig for et selvstendig Kashmir.
Da kan situasjonen leses slik: Terroristene når sitt første delmål hvis India slår til: Man tvinger myndighetene til å bruke vold, for deretter å svare med motvold - etter læreboken og dessuten en strategi IRA, RAF og Røde Brigader også benyttet seg av.
Men det er utenkelig at strategien skal lykkes: Verdenssamfunnet kan ikke akseptere slike metoder og kashmirerne vil heller ikke assosieres med dem.
Dermed kommer Kashmir til å være lengre unna selvstendighet enn noen gang.
lm
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]