Det er ikke lett for den unge vakre morderen Vassago: Ikke tåler han dagens lys rent fysisk uten å få stikkende smerter i øynene, heller ikke hans nattlige aktiviteter tåler særlig mye dagslys. Vassago er nemlig den rene og skjære lystmorderen, som tar tak i kniven og dekorerer satanist-hulen sin på ekte guttevis med huden fra de unge pikene har så lystent tar livet av. Kunstner med kniven, men sørgelig dødt kunstverk.
Familien oppfatter synenes hans som ren og skjær galskap, hvilket de sikkert også er, mens Hatch blir stadig snurrigere i sin omgang med familie, politi og omgivelser. Den latente dramatikken finner ny næring i det Vassago ser seg ut Regina, datteren til Hatch, som sitt neste hudløse offer, ikke uten at Hatch får et øye med i det spillet, ikke uten åndemaningsseanser og andre oppbyggelige saker. Spørsmålet er: Bor ikke satanisten også i Hatch selv, og er han ikke like fullt i stand til å se gjennom øynene til Hatch som Hatch ser gjennom hans?
Hideaway er en spekulativ film uten idéinnhold; en film som må score på de få sjokk den eventuelt kan gi; en film som utvilsomt ville gått rett på video. Men Hideaway er også en film som Oslo Kinematografer velger å tilby sitt publikum, som godkjent underholdningskultur og sikkert noe som er ment å skulle styrke programprofilen deres. Jeg oppfatter denne applausen for tanketomheten mer som en bevisst vulgarisering av kinofilmrepertoaret, og det må jo kinosjefen ha lov til
Hideaway
USA 1995
Regi: Brett Leonard
BT: MED HUD OG HÅR: Satanistmorder Vassago i Hideaway.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]