Kult i kilt

Den skotske frihetskjempen William Wallace tok sine første skritt omkring 1267, som sønn av en språkmektig bonde. Wallace er en historisk person, og etterkommerne hans lever den dag i dag, befridd fra et engelsk tyranni som endte i 1314. Du kan fremdeles se det fem fot lange sverdet hans i Sterling Castle.

ESPEN MINEUR SÆTRE

Mel Gibson har laget film om Wallace. Han er både regissør og produsent for dette tre timer lange historiske dramaet, og som det ikke skulle være nok hopper han inn i kilten til Wallace for selv å gi ansikt, kropp og sverd til hovedpersonen. For å si det med det samme: Braveheart er en film som ikke ett eneste øyeblikk mister det av synes at Mel Gibson spiller seg selv spiller Wallace; du møter de skøyeraktige øynene hans i stadig og stigende forundring over når han skal gjøre narr av sin egen innsats ved hjelp av en vits eller noe slikt. Men Mel gjør aldri det, han tar derimot Wallace-rollen alvorlig. Og selv om Wallace i utgangspunktet var en både lærd og fredelig mann, er det først og fremst krigeren Wallace Mel fokuserer, både som seg selv og som regissør. Wallace er en så fredelig mann at han gifter seg med sin utvalgte i nattens mulm og mørke, og i hemmelighet, slik at ingen av de engelske herremennene skal få sin rett med henne, nemlig misbruke henne selve bryllupsnatten på tradisjonstro og sedvanlig vis, så gjør han det for å unngå konflikter i et håp om å få være i fred. Men Mel må ta fornuften fangen og sverdet i hånd etter at en representant for herremennene ganske enkelt skjærer strupen over på ektemaken hans, og dermed er banen klar for frihetskamp og heltemot. Filmen skifter samtidig retning, og blir så actionsfylt som du kan ønske deg: Krigerne sloss på utspekulert middelaldersk vis mot hverandre; hoder, ben og armer hugges av med voldsomme sverd så blodet klistrer seg til kameralinsene; skitt, søle og samvittighet slås tilside i det ene brutale krigerangrepet etter det andre. Det er ikke ti mann som sloss seg i mellom, det er hundrevis av dem - en hel hooligan-klan som nesten får jorden til å beve når de utstøter sitt fryktinngytende stammerop, og som jorden blør og bever under etterhvert som våpnene i tiltagende grad kommer i bruk. Og rett skal være rett: Slagscenene i Braveheart er storslåtte, nesten naturalistiske slik kamera har fanget dem opp. Vi mangler bare stanken - og redselen.

Mel Gibsons Wallace vinner - ofte. Og hans motstander finner knapt veier og metoder for å stoppe den skotske fremgangen. Men smart, lur og ringrev av en kriger som den engelske kongen Edward I er, makter han likevel å ødelegge litt av seiersgleden for Wallace- gjengen. Han sender svigerdatteren sin, den franske prinsessen Isabelle, som budbringer til kjekke Mel, og derved er det duket for en liten filmromanse, ja, faktisk en så alvorlig og kontant forbindelse at den blir litt av et poeng i filmen, mens vi som ser det kan nyte at kongens «kvinnelist» også slår tilbake på ham selv.

Wallace er en modig mann, ingen tvil om det. Han er ærlig, trofast og har sikkert et dusin andre dyder, noen av dem på lager, for langt fra alle er synlige i filmen. Han blir forrådt til slutt, og ført til et London der selv ikke den kommende dronningen Isabelle kan redde ham. Vi får en hel sekvens med pyntelig middelaldertortur, som faktisk er den delen av filmen Mel Gibson ikke på noe vis lykkes med. Det blir uekte, og uspennende - etter så mange kampeffekter som vi hittil har måttet fordøye.

Med seg har Mel en broket gjeng skuespillere fullt utstyrt til å innta selv den verste vikingleir om de hadde levet på den tiden, og uten behov for å skjule hva de har under kilten. De gjør en utmerket jobb, mens hovedrollene i Braveheart nok er svakere besatt, og ikke virkelig får frem budskapet i den turbulensen frihetskampen faktisk utspiller seg i. Pluss for Catherine McCormack som Wallaces unge, døde hustru, og for Sophie Marceau i en mangetydig tolkning av prinsesse Isabelle. Kong Edward I er også god i Patrick McGoohans skikkelse, men jeg får en viss følelse av at avstanden mellom stjerneskuespillerne og skuespillerne i bi- rollene kunne vært større og sterkere profilert.

Fotografen har gjort en imponerende jobb, stuntene er forbausende effektive og musikken har selvsagt intet med skotsk middelalder å gjøre. Braveheart er så voldelig at de fleste nok vil se den gjennom fingrene ved enkelte anledninger; den har 18 års-grense, men det er ikke fordi volden er spekulativ, snarere fordi den kan virke autentisk. Det er så vanskelig å få til at jeg gladelig applauderer Braveheart. Kult med kilt.

Braveheart Regi: Mel Gibson USA 1995

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 24/08-95, kl. 18.08 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.