«Utsøkt estetisk, lidelse antydet»

Det er en tett og spenstig trilogi Det pne Teater viser nå, basert på tekst av Torun Lian og Niels Fredrik Dahl. Som helhet holder 2 1/2 også hva regien angår.

PETER SERCK

Det første stykket, To er en for mye og en bare en halv, er en sterkt gestural, og ordløs, til tider litt masete men i sin helhet intens fremstilling av absurd livsfølelse, med vekt på den fysiske, kroppslige opplevelsen av monotone gjentakelser, og meningstomt jag. Mengden med stoler forflyttes til stadighet, og Camilla Eeg spiller fint rollen som forlatt menneske på stolen - der hun nøler mellom å være tilskuer og å føle seg iaktatt. Slike fundamentale forvirringer - så vesentlig i teatret - erfaringen av å se og bli sett - utgjør en del av det rike repertoaret av eksistensielle grunnproblemer. Iblant tangerer uttrykket det nevrotiske, så det mer blir psykologisk fortvilelse enn sterktstående metaforer; iblant blir den kroppslige voldsomheten for stor, det blir plumpt. Men det er gjennomgående blitt et solid og stramt uttrykk for kamp og krig mennesker imellom, og en blanding av naken sanselighet og goldhet mellom mann og kvinne. Det er en nakenhet så minimalistisk at den i heldige øyeblikk slår over i sin motsetning - blir varige abstraherte bilder. Slutten, der de løfter stolene høyt over hodet, blir stående som en summende stillhet. At stolene deretter blir sluppet, med bulder og brak, er synd, for etter så mye larm ellers skulle dette fått munne ut i stillhet.

Det andre stykket, Natt/Hotell av Torunn Lian, har en litt uklar, rotete begynnelse, men tar seg snart opp. Teksten er poetisk og fortettet, og den svenske skuespilleren Martin Lundberg bærer den godt frem; imens gråter de tre unge kvinnene mer og mer høylytt i bakgrunnen. Det blir en lødig kamp mellom poesi og rent, rått skrik. Det er meget virkningsfullt. Stykket er en fremstilling av fortvilelse kontrastert mot skjønnhet, og kvinnenes avmaktsfølelse i sine serielle positurer: stilt opp på linje, med hver sin koffert, sort og truende. Rekvisittene i forgrunnen er derimot litt for kaotiske, det blir for mange små kvinnegjenstander. Men telefonen fungerer bra - med en telefonsamtale full av atmosfære, ensom og slett ikke banal. Camilla Martens gir rollen en smidighet og kraft som også ytrer seg i hennes rent kroppslig utfordrende bevegelser andre steder. Replikken «Utsøkt estetisk, lidelse antydet», kan stå som subtilt motto for hele stykket, som balanserer så fint innenfor grensene for hva som kan sies om dette emnet. Teksten har et nervøst spenn mellom det trivielle og det abstrakt ekspressive. Og ironien ivaretas fint i Runa Rebnes skikkelse som en «moderne skolepike» (for å sitere absurdisten Gombrowicz): Hun er forfengelig flat og repeterer med lys kroppsfjern stemme de latterligste fraser fra dagens trivielle bursjoasi.

Niels Frederik Dahls stykke åpner med en gjennomført og monumental onani; imens snakker han med henne - om sine tryllekunster. Tidvis presses den nevrotiske nerven lenger enn teksten kan holde - her burde tonen hos skuespillerne vært dempet ned til noe av den lavmælthet som faktisk preger ordene. Sterkest er det der hvor en v‡r og til dels lengselsfull, nostalgisk poesi (med en smertelig tone som holder bl. a. i kraft av det lett surrealistiske preget) kommer inn. Det finnes også ironi her - og den er ment å gjennomsyre de trivialistiske innslagene, om jeg forstår det riktig. Som helhet er balansen god, og en scene der kvinnen ligger i mørket og erindrer hvordan hun en gang i sin pure ungdom ble tilfredsstilt av en katt, under dynen, til dyret ble fratatt henne, av moren, er intens, og blir stående som en av flere fine tablåer. Slik skapes rom i rommet, og det står til hovedtemaet - ensomhet. Den kraftfulle scenen der rødvin helles og sprutes over mannen, er sterkt som bilde så vel som rent fysisk og konkret hendelse. Antydningen om sammenheng mellom vin og blod blir en metaforisk sammenstilling som her synes ribbet for sine religiøse dimensjoner og dermed fremstår som et åpent bilde på rent menneskelige forhold og vilkår. Og siden dette stykket tidvis har hatt en litt for avslappet prate-stil - blir slutten desto sterkere: her tar det fint av, for det er ingen tvil om at teksten har en sår og følsom poesi som forteller om savn og opplevelse av fravær.

Dette er - alt i alt - en fin sammenstilling av stykker, og ensemblet fortjener lykke til på sin turnŽ, også til Danmark og Sverige.

Torun Lian, Niels Fredrik Dahl, Det motsatte prosjekt 2 1/2, Det pne Teater

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 24/08-95, kl. 18.08 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.