[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Visjonær med eget museum

Rudolf Tegner er blitt kalt Danmarks Gustav Vigeland. Vi ser nærmere på Tegners museum på Sjælland.

AV PONTUS KYANDER

Den danske skulptøren Rudolf Tegner (1873-1950) ble lenge ansett som mer mislykket enn misforstått. Visstnok hadde han en hel del fremgang i løpet av sitt liv, men desto større var motgangen og antallet høylytte kritikere. Ikke noe av det Rudolf Tegner gjorde var upretensiøst og forsiktig, tvert i mot. Alt var stort, monumentalt og nærmest overmektig i dimensjoner og pretensjoner. Han var og forble symbolist gjennom hele sitt liv, en kunstner som var formet i København og Paris rett før sekelskiftet i en tid da dekadense, død og mørk seksualitet smeltet sammen i uttolkninger av mytologiske motiver og skjebnespørsmål.

Ignorert

I danmark møtte Tegner liten forståelse, bortsett fra i Helsingør der han fikk oppføre tre monumentalverk: Danserskebrunnen (1910), Herakles og Hyrden (1932) og Hamlet og Ofelia (1944). Noe lettere gikk det i Frankrike, der han med unntak av krigsårene bodde og arbeidet [[Eth]] i Rodins gamle atelier [[Eth]] i Meudon fra 1926 frem til sin død 1950. Lenge var Tegner en kunstner man så helt bort fra: i ett fembindsverk fra 1970-tallet om Danmarks kunsthistorie blir han ikke nevnt i det hele tatt.

I 1916 begynte Tegner å sette opp bronseskulpturer på en forblåst sandhette lengst nord på Sjelland, ikke langt fra Dronningmølle.

Installasjonen ble stadig utvidet [[Eth]] som for å overbevise kritikerne om det tidløse i hans kunst - og da Fru Tegner arvet en stor formue kunne planene videreføres: I 1937 sto Tegner-museet ferdig, en enorm betongblokk med en stor åttekantet sentralhall. Fasaden er rå og avskallet, med fremtredende spor etter støpearbeidet, en vindusåpning i form av en antikk tempelfront og to korte, grove søyler som de eneste fremtredende arkitektoniske tillegg til fasaden.

Mausoleum

En liten tredør med smijernsbeslag er helligdommens inngang, som ikke bare er museum men også mausoleum: under gulvet i sentralhallen hviler Rudolf Tegner, mens fru Tegner er begravet i sokkelen til en av de store skulpturene. I lang tid har den lille tredøren vært låst og boltet for allmenheten, men i noen år har nå museet igjen vært åpent. Spørsmålet om Tegners kunst er et uttrykk for dårlig smak eller ikke er et spørsmål som intil videre er stilnet av, i et kunstklima hvor begrepet smak helt har mistet sin betydning. En beslektet kunstner som Bjørn Nørgaard har gjort mye for å skape en ny interesse for Tegner.

Det burde kjennes tungt og dystert, men inne i Tegnermuseet er det både lyst og luftig. Et dempet og behagelig taklys fremhever overflater og volumer i skulpturene. Veggene er overraskende tynne [[Eth]] Tegner hentet hjelp hos en ledende ekspert på betong for konstruksjonen av bygningen han selv hadde tegnet. Over alt møter man hans iblandt stramt allvorlige og dømmende figurer, andre ganger eksaltert forvridde. Her finnes ingen undertrykte følelser, alt springer frem i overflaten: henførelse, forbeholdsløs glede, desperasjon og avmakt. Man kan følge utviklingen fra tidlige symboltunge arbeider som trilogien Nåtid og fremtid, Guddommen og mennesket (1894[[Eth]]96), den veldige skulpturportalen Livets port (1915), 1920- og 30-tallets arkaisk klassiserende gestaltninger av personer og guder i greske myter og tragedier, frem til det siste store verket, De blinde i Marrakesch (1949). Det er et verk som i sin tragiske skjebnemettethet både i form og innhold ligger nær Rodins skulpturgruppe Borgerne i Calais, dog med en høyere grad av stilisering og fysisk fortetting.

Voldsom utlevelse

Iblant går han langt over grensen for det ufrivillig komiske, - som i en allegori over billedhuggerkunsten, med skulptøren til hest, bevepnet med hammer og meisel. Men det er som om grensen mellom komikk og alvor er opphevet i Tegners kunst. Strengt tatt finns det i det hele tatt noe komisk i denne voldsomme utlevelsen, samtidig som det egentlig ikke føles kunstig. Ytterlighetene møtes: det groteske og det sublime, angst og løssluppenhet.

Hvis du som betrakter er rede til å sette all reservert forsiktighet til side for en stund, finnes en hel verden å oppdage i Rudolf Tegners usjenerte monument over seg selv.

Tegners museum
Sjælland, Danmark
BT:

RUDOLF TEGNER: «De blinde i Marrakesch» (1949) er et verk som i sin tragiske skjebnemettethet både i form og innhold ligger nær Rodins skulpturgruppe «Borgerne i Calais».

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 24/08-95, kl. 18.07 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.