![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Utenlandske språkforskere er bekymret over Storbritannias amerikanisering, mens øybeboerne er mest opptatt av dialektene sine. Gateteater i England opplever sin store renessanse.Hva skjer med det engelske språket? I den siste tiden (hever seg stemmer) om det britiske tungemål er i ferd med å bli utvannet av amerikanske uttrykk, å bli til anglorican. Maurice Druon er tidligere kulturminister og i dag sekretær for det franske akademiet som tar seg av å renholde fransk. Han har forslått en lignende institusjon i Storbritannia. Et slikt akademi, mener han, ville passe inn i den engelske tradisjonen, siden det handler om å etablere en Ôeksklusiv klubbÕ for bare de mest betydningsfulle samfunnsmedlemmer. AcadŽmie Franaise er akkurat det, med 40 utvalgte fra alle overbetalte yrker en eksklusiv gutteklubb. Selv om det teoretisk sett er avsatt fire plasser til kvinner, ble søknader rutinemessig nedstemt siden det første forsøket i 1893. Først i 1980 ble Marguerite Yourcenar, den franske litteraturens store dame, inkludert.
Problemet med de amerikanske uttrykk synes likevel ikke å være det engelske språk- og samfunnsforskere er mest opptatt av. Bortsett fra fremmede kulturers innflytelse er det engelske folket fortsatt splittet over dialektene sine. Dialekten spiller en stor rolle når det gjelder å skaffe seg jobb. I forrige uke ble det kjent at en 17 år gammel jente med høye karakter fra gymnaset ble nektet treningsplass som medisinsk sekretær, fordi hennes Teesside-dialekt ble vurdert som «common». På den annen side fikk Mandi Norwood fra Newcastle, i dag utgiveren av The Cosmopolitan, for 12 år siden rådet om å kvitte seg med sin Geordie-aksent. Dermed var karrieren hennes sikret.
Generelt sett mener engelskmennene at det er åpenbart hvorfor noen dialekter og aksenter er akseptert og noen ikke finner gehør hos arbeidsgivere. Mange øybeboere misliker Brummi- og Scouse-dialekter, som henholdsvis plager innbyggerne av Birmingham og Liverpool. Folk med irsk eller skotsk aksent er likt blant sine medborgere. Sean Connery, som er oppvokst i Edinburgh, skal etter det engelske folkets mening være i besittelse av en av verdens meste tiltrekkende røst. Skuespillere fra nordvest-England har det derimot vanskelig for å slå gjennom på grunnen av uttalelsen deres.
Mislikte aksenter tilhører tydeligvis Storbritannias mest industrialiserte områder og blir assosiert med folket fra arbeiderklassen. Derimot er språkforskere enige i at BBC-engelsk ikke lenger topper listen over de mest attraktive aksenter. Uten tvil er Received Pronounciation fortsatt toneangivende i maktens korridorer. Likevel har Cockney og den beslektete Estuary-aksenten, som folk snakker i utkanten av hovedstaden, fått økt populariteten sin. Særlig yngre mennesker tilbakeviser både RP og distriktsdialekter til fordel for urbane snakkemåter. Estuary er det mest iørefallende eksempelet på denne tendensen. Den er, på grunn av sin tilknytting til industrimiljøet, fortsatt stigmatisert i forretningsbransjen. For den korrekt antrukkede forretningsmannen er den rette aksenten en nødvendig rekvisitt. De som nekter å tilpasse dialekten sin ekskluderer seg selv fra arbeidsmarkedet. En Scouse-aksent er en fordel hvis du ønsker å bli komiker, men mindre hvis du tenker på en karriere som politiker.
De som medvirker i slike forestillinger hevder at gateteater er ett nytt fenomen. Kunsterorganisasjonen Zap Art fra Brighton fikk nylig over 80 000 pund fra det nasjonale lotteriet. Pengene skal brukes til et pilotprosjekt som skal markedsføre gateteater ovenfor et bredere publikum. Zap Art har over de siste årene rukket til å bli til hovedaktøren bak nasjonale utendørs-oppsetninger. Den har tatt seg av budsjetter og utstyr, laget programmer og overbevist kommunale myndigheter om gateteaters lønnsomhet. Nå planlegger organisasjonen et årtusenspektakkel.
Hvorfor er det ingen stor tradisjon for gateteater i Storbritannia? Selv om engelskmennene gjerne vil gjøre været sitt ansvarlig for det, er nok hovedgrunnen den dårlige støtten fra det offentlige. I den senere tid har likevel flere næringsdrivende kjøpt ideen om oppsetninger på gaten foran forretningene deres. Det britiske Telecom støtter finansielt ønske om å livliggjøre offentlige plasser. Ved siden av de åpne plassene har gateteaterforeninger også tatt over nedslitte bygninger, som for eksempel Deborah Warner med sitt St Pancras-prosjekt.
I disse dagene kan man observere kulturelle misforståelser mellom gatekunstnere og kjøpelystne rundt Brouhaha Street Theatre Festival i Liverpool. Vis Plastica, en østerriksk teatergruppe, opptrer i elastiske kropp-poser (body bags) og beveger seg rundt på den store steinplassen Monument Place. Men bare noen berusede følger deres kunstneriske bevegelser med interesse. Mandale Theatre Company fremviser anti-street teater, uvillig til å underholde noen. Publikumet reagerer irritert. Det vil nok ta tid før gateteater er en vanlig underholdning for mennesket på gaten.
Stefanie Jenssen
Billedtekst: VIS PLASTIC:A strekker seg som avantgarde amøber foran Tate Gallery i Liverpool.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]