![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Frankrikes mest kjente vennskap er over 450 år gammelt: mellom en av våre store forfattere og en mektig rettsmann; Michel de Montaigne og Etienne de La BoŽtie. Tre bøker forteller om denne vennskapelige mystikken. Mystikk?Dette legendariske vennskapet varte egentlig i bare seks år, og de få spor vi har i dag stammer kun fra Montaigne sine tekster om La BoŽtie - mye forskjellig var det mellom disse to store ånder. Det var ikke mye Montaigne tok på alvor; forfatteren fra Bordeaux er kjent for sine klare sarkastiske meninger om sannhet, moral, politikk og kjærlighet. Men hans vennskap til La BoŽtie var noe av det viktigste og Montaigne beskrev det som en «fusjon» og kalte La BoŽtie «sin halvdel». Montaigne snakket til og med om en «union av sjeler som var så perfekt at de ikke kunne finne igjen den tråden som hadde sydd dem sammen.» Om dette sterke vennskapet var virkelighet eller om det hovedsakelig var Montaignes drøm og fantasi, vet vi ikke. Etienne de La BoŽtie døde tidlig (33 år gammel) og Montaigne klarte aldri å trøste seg. «Nå er alt bare røyk og mørk natt!…Jeg føler meg som en enke» skrev Montaigne i august 1563, da La BoŽtie døde. Men La BoŽties død avslører for oss kjernen i vennskapet deres og kanskje i alt vennskap: vår egen egoisme som vi gjenkjenner i vennens øyne. Er man glad i en venn for seg selv eller virkelig for den andre? Det er spørsmålet som oppstår i mange vennskap og særlig i Montaignes vennskap overfor La BoŽtie. De mest sarkastiske kritikere påstår at Montaignes kanskje overdrevne følelser skjuler et mer komplekst maktspill. La BoŽtie var tre år eldre enn Montaigne og har «undervist» filosofi til sin protŽgŽ fra Bordeaux. I sin levetid var La BoŽtie også mer anerkjent enn Montaigne. Man kan godt tenke seg at eleven Montaigne ønsket å bli flinkere enn «læreren» La BoŽtie, men samtidig kunne han også - bevisst eller ubevisst - utnytte dette verdifulle vennskapet. La BoŽties alt for tidlige død var tydeligvis en skuffelse for Montaigne i det hans venn ikke fikk tid eller hadde vilje til å etterlate noen skriftlige spor om sin tvillingsjel. Disse spekulasjonene forklarer muligens hvorfor Montaigne beskrev sitt vennskap med så sterke ord: nettopp for å tilfredsstille sitt selvbilde og sitt image. Kan man da snakke om Historiens mest perfekte vennskap? De tre franske bøker som nettopp ble utgitt og som tar utgangspunkt i Montaigne og La BoŽties intriger, kommer på riktig tid for å meditere over «vennskap» som begrep: er ikke sommeren ofte et høydepunkt for nye og gamle vennskap for de fleste av oss …?
J.M DelacomptŽe: Et qu'un seul soit l'ami, Gallimard, coll. L'un et l'autre.
Jacques Derrida: Politiques de l'amitiŽ, GalilŽe, coll. La philosophie en effet.
Anne Vincent-Buffault: L'exercice de l'amitiŽ; pour une histoire des pratiques amicales aux XVIIIme et XIXme sicles.
Jean-Yves Gallardo
BT: DET PERFEKTE VENNSKAP?: Montaigne (t.v.) og La Boétie.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]