Paul Austers verden

Paul Austers sympatiske karakterer lever i en absurd verden hvor de fleste kan kjenne seg igjen. Vi møter noen av dem i Smoke, en av årets beste filmer.

AV MIKAEL GODØ

Det er flere ting som gjør Smoke til en feststund, ikke minst kjemien som oppstår mellom Harvey Keitel og William Hurt, og den uamerikanske dvelingen ved karakterene som fører dem helt opp i fanget på publikum. Men bak det hele, bak det filmatiske, sitter en av samtidens mest spennende forfattere og forteller oss om sine idéer og tanker, sitt syn på livet.

Paul Auster er født i New Jersey i 1947. Slekten hans består av øst-europeiske jøder som flyttet til USA på grunn av pogromene. Auster bor i dag i Brooklyn, New York sammen med sin norsk-amerikanske kone, Siri Hustvedt, som også har gjort suksess som romanforfatter.

Auster begynte å skrive dikt mens han var i tenårene, inspirert av den franske poesien på slutten av 1800-tallet, og surrealismen. Tidlig på 70-tallet skrev han tette, små dikt, men etterhvert åpnet de seg opp og nærmet seg prosaformen. Auster ser på dette som en kontinuerlig utvikling; han har ikke brutt med poesien. Et sted sier han at poesi er som stillbilder, fotografi, mens å skrive prosa er som å filme med et filmkamera. Prosa favner mer.

På 70-tallet, etter endte studier, dro Auster til Frankrike og ble der i noen år. Ved et tidspunkt var han i ferd med å sulte hjel på en bondegård i Sør-Frankrike. Senere dro han tilbake til New York og forsøkte å livnære seg ved å oversette bøker fra fransk, samtidig som han forsøkte å skrive selv. På et tidspunkt hvor han var temmelig langt nede, skjedde det samme med Auster som med Nashe i romanen Moon Palace: Hans far døde og etterlot seg en slump penger. Pengene ga Auster frihet til å konsentrere seg om forfatteryrket og skrive sin første roman. Siden dengang, på begynnelsen av 80-tallet, har han stort sett holdt seg innen romansjangeren: The New York Trilogy, In the Country of Last Things, The Invention of Solitude, Moon Palace, The Music of Chance, Leviathan og Mr Vertigo.

Han er større i Europa enn i sitt hjemland, sies det. I amerikansk presse er han blitt beskrevet som tørr, akademisk og teoretisk. Og det er muligens slik at Austers romaner, hvis man ikke umiddelbart blir suget inn i dem, kan virke konstruerte. De tilfeldige hendelsene skaper mønstre og synkronisitet, og på den måten drives handlingen fremover.

Men Auster er ikke akademisk lærd, selv om det kan virke slik. Han slenger ikke om seg med sitater og teorier. Likevel trekker han til seg vordende akademikere som et litterært fluepapir. Årsaken til det er kanskje at han besitter bl.a. litteraturvitenskapens innsikter, men knytter dem nærmere livet og den menneskelige erfaring enn det som er mulig innenfor den akademiske sjargong. Jo mer han fordyper seg i sitt eget arbeid, sin egen fiktive verden, desto mindre interessante blir teoretiske problemer, sier han.

Kanskje Paul Austers romaner ikke er stort mer enn et lettfattelig, forenklet konsentrat av noen av de store mestere fra vårt århundre som han selv oppgir som sine inspirasjonskilder: Beckett, Kafka, Borges, Hamsun? Eller lar vi oss lure av den lette, nesten vektløse skrivestilen?

Etter min mening skriver Auster realistisk og konkret. På et plan er han så lettlest at man suges fra side til side for å få med det forsettelsen av historien. Leser man derimot i en slakere tempo er det flust med tematiske og estetiske problemstillinger som ligger gjemt i teksten, uten at man trenger å lete så hardt for å finne dem. Auster er ingen hermetiker, han har ingen kryptiske tilbøyeligheter. På sitt beste skaper han en magisk stemning, denne magien som ligger der ute i teksten, i leseren eller midt imellom. Der oppstår de plutselige tankesprangene hvor Austers livsanskuelse berører våre egne, ofte uartikulerte drømmer om livets mening og muligheter.

Auster selv skjønner ikke at han noen oppfatter ham som eksperimentell og vanskelig. Han liker heller ikke betegnelsen postmoderne, siden bøkene hans ikke handler om andre bøker, men om livet, om følelser. Auster ser på seg selv som en realist som vil skrive romaner like underlige som den verden vi lever i. «The point is to be as honest as possible in every sentence. I wanted to write a work that was completely exposed. I didn't want to hide anything. I wanted to break down for myself the boundary between living and writing as much as I could.» Dette er kanskje kunstens oppgave, men bare som et umulig mål man må strebe etter. For som Auster selv sier i et annet intervju: Språket makter aldri å uttrykke det vi erfarer. Språkets vesen tvinger det inn i kategorier. Og språk er forskjellige fordi virkeligheten oppleves forskjellig.

Hva kan så språket brukes til? Ordene reproduserer virkeligheten så godt de kan. Språket er en del av dette flyktige samspillet hvor også leseren, mottakeren, er med på å reprodusere virkeligheten i sin egen erfaring ut fra forfatterens beskrivelser, liksom hovedpersonen Fogg i Moon Palace får i oppgave å beskrive New York for den blinde Mr. Effing, mens han triller ham rundt i gatene i rullestol.

Paul Auster er en stor fan av Hamsun, først og fremst de tidlige romanene Sult og Mysterier, og han har skrevet et essay om denne «sulten» som han ikke oppfatter bokstavelig: «Det handler om å kvitte seg med ting, mer enn å egentlig sulte. Det dreier seg om å bringe seg selv til kanten av tilværelsen for å kunne finne ut hvem du i virkeligheten er.» Og i denne eksistensielle søken, hvor man kvitter seg med alt mulig gruff for å få øye på det vesentlige, er det ikke til å unngå at man føler seg ensom. Men ensomheten behøver ikke fremkalle angst: The astonishing thing, I think, is that at the moment when you are most truly alone, when you truly enter a state of solitude, that is the moment when you are not alone anymore, when you start to feel your connection with others.

Sier Paul Auster. Og jeg er ikke sikker på om jeg forstår hva han snakker om. For hvor lenge skal man være ensom for å bli kvitt angsten og føle den forbindelsen med andre? Uansett er dette en viktig tema i Austers romaner, lengselen etter å høre til, bryte ut av isolasjonen og være knyttet til andre mennesker. Både Nashe og Jack Pozzi i The Music of Chance er sønner uten fedre, Thomas Cole i Smoke jakter på sin far, Auggie Wren treffer en narkoman jente som kanskje er hans datter.

Det er selvsagt den samme gamle historien: Det moderne, hjemløse menneske, dømt til å velge, dømt til å dø en moderne død uten Gud. Men samtidig er det nødvendig å reflektere over døden, siden «den lever bedre som er seg sin egen død bevisst enn den som flykter fra den.» Det er viktig å integrere bevissthet om døden i ens egen liv, mener Auster. Da først ser vi hva som er viktig, hva som er uvesentlig.

For Auster er tilfellet livets grunnvilkår. Det fascinerende er at vi likevel søker etter mening, etter mønstre. I romantittelen The Music of Chance finner vi begge disse elementene: Det faste mønsteret i musikken, og tilfeldigheten. Og begge deler er like «fengslende».

Auster er en perfeksjonist og han legger ikke skjul på de forsakelser og den bevissthet som kreves for å skrive holdbar litteratur. Han skriver hele tiden, sier han, hva nå det innebærer. Han kjemper med setningene og kan plutselig oppdage at et halvt års romanskrivning egentlig bare var et forarbeid som ikke kan brukes. Walt i romanen Mr Vertigo går i lære hos den ungarske jøden Mester Yehudi for å lære å fly. Det tar tre år.

Et annen grunnleggende tema hos Auster er frihet. Hva innebærer frihet for det moderne menneske? Er det et spørsmål om penger? Nashe, i The Music of Chance, arver et par millioner kroner og bruker de neste årene på å kjøre på kryss og tvers over det nord-amerikanske kontinentet i en Saab, et bilde på den optimale frihet for mange. Eller er frihet å kunne sitte ved et skrivebord og dikte opp fiktive personer som er mer interessante enn virkelige mennesker? Eller hva med å leke med sin egen identitet. Thomas Cole i Smoke kalles seg først Rashid Cole, deretter Paul Benjamin, som egentlig er en forfatter, spilt av William Hurt, som minner mye om den virkelige Paul Auster. I Leviathan møter vi to personer med de jødiske navnene Benjamin Sachs og Peter Aaron, i City of Glass, første del av New York-trilogien, dukker det opp enn mann ved navn Paul Auster. Tilfeldigheter?

Bak det hele ligger det lekende menneske som har så stor glede av å finne på historier, liksom Auggie Wren, som finner på en julefortelling for å glede sin venn Paul Benjamin. Eller er det en sann historie han forteller? I filmen ser vi tydelig at Auggie, like før han forteller historien sin, leser på baksiden av avisen om en ransmann ved navn Robert Goodwin som er blitt skutt. Butikktyven i julefortellingen hans har akkurat det samme navnet. Og aldri har vi sett Harvey Keitel smile så rampete og infamt som når han er ferdig med fortellingen og Paul Benjamin (William Hurt) ikke vet hva han skal tro. Men han har fått den fortellingen som New York Times hadde bestilt til 1.juledag, av Paul Auster.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 24/08-95, kl. 18.07 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.