![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Kidnappet er Robert Crais andre bok på norsk, og forlaget følger i hvert fall opp tittelen fra den først som het Savnet. Crais 184 sider er lettleste og sikkert underholdende for noen, men jeg synes hans assosiasjoner til filmskikkelser, gastronomi og andre saker blir slitsomme - fordi stilen hans er påtatt kjekk, noe som langt på vei ødelegger poengene i dialogene hans.Kidnappet har Elvis Cole som sin detektiv-helt, og han får i oppdrag å finne frem til og få tilbake Jocho Yamamotos regelverk av en bok for samuraier «Hagakuremesterens Nedtegnede Ord», eller bare Hagakuren, som den heter i popularisert form i kriminalromanen. Manuskriptet er stjålet fra forretningsmannen Bradley Warren, og forsikringspengene på litt over tre millioner dollar dekker langt fra de ti-talls millionene firmaet hans vil tape i fremtidig handel med Tashori-konsernet - en japansk familie med tradisjoner å ta vare på.
Først en liten prøve på Elivs Coles kjekke tankegang: «Bradley Warren bodde i et franskinspirert herskapshus med grunnflate som en repektabel villatomt… Hovedinngangen lå i en bred alkove under et slags verandatak. Døren var enkel, ikke dobbel, men den var tre meter høy og mye over en meter bred. Kanskje Bradley Warren hadde kjøpt huset av en kjempe.»
Ettersom handlingen i den kriminalromanen utspiller seg i Los Angeles blir vi nøye informert om hvilke veier Cole benytter for å komme dit han skal i byen - fyllstoff som enhver leser med respekt for seg selv hopper over på vei mot Coles første møte av betydning i Hagakuren-saken: «Ishida ble stram om munnen og fikk et mørkt uttrykk i ansiktet. Umiskjennelige tegn på dårlig samvittighet.» «Hvem påstår at jeg har kjøpt stjålen kunst?» «Akira Kurosawa har kontaktet meg.»
Sier Cole og mener vel at den velstuderte leser skal riste løs i latterkramper, men treffer sitt eget bunnivå med et platt plask. Intet annet. Cole tar noen sider videre i boken revolveren ut av bilens hanskerom og plasserer den mellom bena. «Den detaljen ville Freud hatt sans for», mener han.
Forfatteren vil med andre ord fremstå som både morsom, intellektuell og spennende på en og samme tid - og mislykkes ettertrykkelig i alle tre disipliner. Helten hans - Elvis Cole - har dessuten et matbehov av det bisarre slaget: «Amerikas beste honninggarnerte ender og vårruller får man på et sted som heter Yang Chow's. Der kjøpte jeg en halv and, tre vårruller, stekt ris og to Tsintao til å ta med.»
En halv and, ham om det. Senere er han på japansk sushi-bar, og her kommer forfatterens (eller kanskje oversetter Kolstads) kunnskaper om japansk føde fullt ut til sin rett: «I en tom skål blandet jeg soyasaus og sterk grønn sennep til sushien». De fleste som gjentatte ganger gleder seg over det japanske kjøkkenets sushi har det nok klart for seg at det som smaker sterkt i denne sammenhengen faktisk er pepperrot.
La gå, detaljer er til for å oversees selv der forfatteren skriver «Et tu, Brute?» (som er riktig latin), og sannsynligvis mener «Også du (min sønn) Brutus», men altså ser bort fra at Caesar faktisk skal ha uttalt «Kai sy, teknon!» på gresk.
Hvorledes hele kriminalhistorien forløper får du nesten lese boken for å finne ut av, for avslører jeg mer av handlingen forsvinner ethvert salgsargument for Kidnappet. Jeg skal bare lett påpeke at det ligger sosialpornografiske årsaker bak tittelen, og at de har sitt utspring i slikt som skjer selv i de beste familier. Crais' Kidnappet blir derved en tam kriminalroman med påtatt kjekkhet over seg, noe som sikkert kler helten Elvis Cole, men som jeg dessverre finner lett kvalmende. All leseglede spolert for en fattig kriminalromans skyld? La den heller ligge igjen hos bokhandleren.
BT: KIDNAPPET: Et platt plask.
Robert Crais:
Kidnappet
Tiden Norsk Forlag
Anmeldt av Espen Mineur Sætre
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]