Møtet med den moralske glemsel:

Immanuel Kant i Auschwitz

Var ikke jødeutrydderen Adolf Eichmann en god kantianer? Jo, mener filosofiprofessor Hjördis Nerheim, og avskriver dermed Kants «offisielle» etikk. I Kritikken av dømmekraften finner hun imidlertid kimen til Kants alternative politiske teori og etikk - en etikk for en tid etter Auschwitz.

AV HALL BJØRNSTAD

Den som kun overfladisk kjenner Immanuel Kants filosofi, forbinder ham nok bare med den strenge begrepsfilosofen fra Kritikken av den rene fornuft og pliktetikeren fra Kritikken av den praktiske fornuft. Men vet vi egentlig hvem Immanuel Kant er? Vitenskapsteoretiker, etiker, fundamental-ontolog, endelighetsfilosof, estetiker? Ifølge Nerheim kan Kant vanskelig gjøres til talsmann for en bestemt posisjon til fortrengsel av andre:

- En ting står imidlertid fast: Kant blir først i Kritikken av dømmekraften klar over «kontrollfornuftens», dvs. den teoretiske og praktiske fornufts fatale blindhet overfor sitt eget grunnlag, og dermed de to første kritikker som begrensede former for menneskelig livsutfoldelse.

- Kan du utdype hva denne begrensningen består i?

- Kant gjør det her helt klart at mennesket som logisk erkjennelsessubjekt og moralsk handlende aktør umyndiggjøres i bestemte erkjennelsesfunksjoner, og derfor verken kan erkjenne eller se seg selv. Hva mennesket selv er - eller mer konkret: Hvem er jeg, og hvem er Du, den Andre ved siden av meg - forblir et uløsbart dilemma, om man åpent erklærer den menneskelige subjektivitet som kontrollrasjonalitet alene. Å forlange at de to første kritikker skulle si noe vesentlig om mennesket, synes for meg helt ukantiansk: Kontrollfornuften er bare brukbar til eksakt viten, ikke til filosofi, dvs. konkret selvinnsikt.

- Men er ikke teoretisk og praktisk fornuft hverandres motsetninger?

- Rett nok. Likevel flankeres de begge av en upersonlighets- og generalitets-logikk som fremmer en personuavhengig strategi. I begge tilfeller står vi overfor den samme individualitetens selvannulering. Resultatet er det fullkomment anonymiserte individ som i prinsippet kan skiftes ut med et hvilket som helst annet - kort sagt: et «dødt» blikk. Således er «kontroll-jeget» i Kants to første kritikker medvirkende til å iverksette vår egen selvforskyldte umyndiggjøring.

- Var ikke Kant selv klar over dette?

- Problemet dukker opp i tilknytning til forholdet mellom moralske rettsgrunner og politisk handling. Det besynderlige faktum er at Kant ikke kunne tillate den enkelte som deltaker i en politisk-historisk kontekst å handle i motstrid til statens lover utfra sin egen dømmekraft. Individet underordnes staten; Kant avviser at den vanlige borger har rett til å opponere mot et urettferdig regime. Tvert om er det en plikt å tolerere selv den verste maktmisbruk. Enn videre bestrider Kant også retten til ulydighet. Hans begrunnelse er at enkeltpersoners rett til motstand av denne art tenderer mot å oppheve selve lovgivningen og all samfunnsmessig orden, og ikke lar seg universalisere. Dette støttet jødeutrydderen Adolf Eichmann seg på.

- Men kan man ikke forsvare Kant ved å si at Nazi-Tysklands regime grunnet seg på vold, ikke på samfunnsmessig etablerte vedtak og forordninger, slik at dommen over Eichmann kan legitimeres ut fra Kants offisielle syn på politikk?

- Det er nettopp det man ikke kan. Nazi-regimet var fullstendig legalt det, ikke etablert ved makt, men på vedtak i Riksdagen. Hvis nazistene hadde grepet makten ved vold, ville det ifølge Kant være en plikt å gjøre motstand. Men siden Nazi-partiet kom til makten på en konstitusjonelt legitim måte, skal Hitler, ifølge Kants lydighetsetikk, ha det siste ord i saken hva som er eller ikke er i overensstemmelse med lov og rett. Slik sett var det derfor konsekvent nok at kantianere som Karl Jaspers, fortvilt og isolert ikke sa eller gjorde noe som helst.

- Hva er det da du ser, som Kant og Karl Jaspers ikke ser?

- Kants lydighetsetikk overser at det er individet selv som må være kraften bak bruddet med moralloven, som i dette tilfellet er det villede prosjekt om å velge det onde. Handling i motstrid til det kategoriske imperativ, altså avvik fra moralloven, er avmakt, ifølge Kants lydighetslære. Forsvaret for Kant er at han manglet en tilstrekkelig bevissthet om Hitler-typen som historisk rollefigur, og derfor ikke ser seg i stand til å begripe en situasjon som Auschwitz. Altså må hans teori justeres på dette punkt.

Konfrontert med de mer uhyggelige og ekstreme sider ved dagens byråkratiserte offentlighet, stilles vi overfor en omverden Kants regeletisk formaliserte intensjonalitet ikke er i stand til å «lese». Saken er den at Kant ikke kunne drømme om den slags sosial fremmedgjøring vi i vårt århundre er blitt vitne til fra regeletisk umyndiggjorte mennesker av typen Adolf Eichmann - som ville skape en for ham ikke-forutsigbar form for kantianisme.

- Konklusjonen er dermed at selv jødeutrydderen Eichmann var kantianer?

- Ja. I lys av Kants regeletisk fremmedgjorte moralfilosofi kan man ikke bebreide Eichmann at han mente seg forpliktet overfor det Tredje Riket, eller rettere: Hitler.

Jødeutrydderen Eichmann var en 100% regelstyrt kantianer. Som praktisk administrator av det Tredje Riket gjorde han jo strengt tatt bare sin jobb, og utførte sin plikt med et instrumentelt, dødt blikk - uten følelser for de mennesker, hvis skjebne han avgjorde med sin signatur. Hans hjerte var ikke med på jobben, og omvendt huset hans offentlige stilling ingen privat reagerende sensibilitet.

Etter Auschwitz er en etikk av typen kantiansk pliktetikk et korsett som sprenges av vår tids problematiske konfliktsitasjoner. Det at noe slikt som fenomenet Auschwitz kunne skje, gjør nytenkning i saken etikk absolutt påkrevd!

- ... for å medvirke til at noe slikt aldri skal skje igjen?

- Aldri skje igjen! Men det skjer jo stadig vekk - hele tiden! «Tilfellet Eichmann» var slett ikke noe enestående tilfelle: Eichmanns mangel er hans banalitet, hans likegyldighet, det at han «bare gjorde sin plikt». Men hvor mange er det ikke i dag som «bare gjør sin plikt»? Hvor mange Eichmann'er går ikke rundt bak kulissene i dagens byråkratiserte offentlighet? Vi berøres alle av faren for å lammes av den samme ulykkelige splittethet og tap av menneskelighet som definerer Eichmanns mangel.

- Hvordan motvirke en slik kortslutning?

- Svaret finner vi i K.d.U der Kant mobiliserer subjektets evne til å innta den Andres standpunkt - og situerer individet i en politisk-historisk kontekst.

- Dermed signaliserer du eksistensen av en «uoffisiell» kantiansk etikk?

- Selvklart. For selv om Kant ikke har trukket de fulle implikasjoner av sin reviderte innsikt i K.d.U., gir han visse holdepunkter i form av antydende kommentarer som ikke bare gjør det mulig, men også fullt ut legitimt å tale om en senere «uoffisiell» etikk som arbeider på tvers av den regeletiske horisont i Kants monologiske moralfilosofi.

- Betyr det at det kategoriske imperativ må erstattes med en situasjonsorientert aristotelisk etikk?

- Nei, bare at moralloven, dvs. stemmen som taler til deg gjennom det kategoriske imperativ må justeres og knyttes til dagens moralske erfaring gjennom dømmekraftens estetisk-reflekterende gangsyn: Mens grunnlaget for moralsk domfellelse i Kants offisielle moralfilosofi er et implikat av evnen til å tenke og argumentere kontrollfornuftig, er det i K.d.U. preget av en kommunikativ, regeloverskridende forpliktelse på å se med den Andres øyne. Kun således kan monolog erstattes med dialog og fornuftskontroll med kommunikasjon.

Denne «uoffisielle» versjonen av kantiansk etikk som bevarer begrepet om en ubetinget forpliktelse, problematiserer den manglende dømmekraft i en moderne verden og gjør således moralfilosofien i stand til å møte utfordringen i vår tid, hvor man kapsler seg inn i regler som gjør en usårbar overfor den Andres nød.

- Kan du presisere nærmere hva som ligger i termen «dømmekraftens estetisk-reflekterende gangsyn»?

- Som allerede pekt på, handler det om en basalkunnskap om menneskelig kommunikasjon, en konsenskompetanse som setter den Andre i sentrum, uavhengig av den involverte aktørs egne preferanser og særinteresser. Fra denne konsenskompetanse genereres en «politisk» teori om jordmenneskets vilkår og samliv som er forskjellig fra den eksplisitt formulerte politiske teori vi finner i Kants skrifter om politisk historiefilosofi og antropologi og i Den Evige Fred. Det handler heller om den moralsk-politiske forpliktelse på å benytte deg av din egen dømmekraft til enhver tid.

- En alternativ teori om det politiske?

- Ja, en teori om politisk offentlighet som opphever uforskyldt umyndiggjøring som følge av mangelen på offentlig frihet til å tenke selv. Poenget er da å vise at man ikke kan påberope seg eksistensen av statlige lover som unnskyldning for manglende bruk av dømmekraften, eksempelvis når en flyktning ber deg om beskyttelse. Man kan i slike tilfeller dømmes for juridisk legale forbrytelser mot menneskeheten ved manglende bruk av dømmekraften: Dermed kan dommen over Eichmann legitimeres.

- Men resulterer ikke det kontrollrasjonelle menneskets ufølsomhet overfor den Andre i uhyrlige handlinger, - slik Zygmunt Baumann påpeker i sin bok om Auschwitz?

- Baumann setter ansvarsfraskrivingen på dagsordenen, og det med en autoritet som sosiologien alene kan gi ham: Som sosiolog virker han mer troverdig enn noen filosof kan være. Selv tror jeg ikke løsningen ligger i sosiologien, og det tror neppe Baumann ei heller. Kanhende nettopp derfor eksemplifiserer han situasjonen ved å henvise til kantianeren Hannah Arendt, som i sin analyse av Eichmann-skikkelsen ser konturene av et slikt selv-ansvarlig individ-begrep av den type Baumann etterlyser, i Kants begrep om dømmekraften som fellesskapstiftende instans. Men Baumann skjønner ikke poenget i Arendts kantianisme: henvisningen til vårt før-teoretiske handlingsfellesskap.

Det handler om den sjokkartede gjen-oppdagelse av mennesket selv, som er fortrengt eller oversett av hverdagsvirkelighetens rutiner og kontrolltenkning. Konsekvensen blir et brudd med de to første kritikker i form av gjennombrudd til en ny måte å se på - en omvendelse eller dreining av bevisstheten på 180 grader.

- En dreining du i årets bok trekker de vitenskapelige konklusjoner av?

- Ja, i Vitenskap og kommunikasjon testes min posisjon i en helsefaglig kontekst. Dreiningen fra Kants to første kritikker til K.d.U. fokuseres her som en dreining fra det enøyde, monologiske blikket til toveiskommunikasjon. Således blir kontrollrasjonaliteten også her mistenkeliggjort: viten har dypest sett en taus «ikke-viten» som sin forutsetning.

- Du slo tidlig i samtalen fast at kontrollfornuften egner seg til eksakt viten, ikke til til filosofi. Men er det ikke kontrollrasjonaliteten på jakt etter entydiggjorte begrepsfikseringer vi møter i mye av vår tids filosofi?

- Hvis argumentasjon og begrunnelsesstrategi skal være vesentlig i filosofien, og mye taler for det, må denne virksomhet inkludere at du gjennom argumentenes kraft blir i stand til å avvikle den narcissistiske grunnholdningen til den Andre, hvor du vender tilbake til deg selv og ditt eget utgangspunkt like uforsonlig selvbekreftende. Det vil si at evnen til å se den Andre ikke som en del av ditt eget synsfelt, men som del av en transcendens du selv blir truffet av, krever argumenter. Først da har argumentasjonen et poeng som noe mer enn systematisk kunnskapssamling. Filosofien skal ikke ende i ren argumentasjonseksersis. Den må analysere og utforske argumentene videre ved å sette dem inn i en verden, hvor de også peker hen mot det ennå ubesvarte, og bidrar til å opprettholde mysteriet omkring det vi allerede vet.

Uten slik forpliktelse på den Andre innebygd som normgrunnlag i logikkens praktiserende anvendelse, står filosofien i fare for å havne i en moralsk glemsel med argumentasjon som den rene glemselsdrikk: La oss først lære å kommunisere og se hvorledes den Andres verden ser ut, - først da ser du deg i stand til å argumentere fram selv det du protesterer mot å se.

- Hva er det så filosofer som Kant og Nerheim konkret kan bidra med i dagens situasjon?

- Filosofen skal forsøke å gjøre verden beboelig og se nye oversette løsninger i de ugjennomsiktige problemsituasjoner vi lever med i dag, - handlingsalternativer en offisiell etikk av typen kantiansk pliktetikk ikke ser: Filosofi er en måte å se ting på, som bare kan demonstreres gjennom selve handlingen analogt til den reflekterende dømmekrafts kommunikative gangsyn som oppstår i og gjennom møtet med enkeltsituasjonen selv.

Bokser:

«Filosofien skal ikke ende i ren argumentasjonseksersis.»

«Nazi-regimet var fullstendig legalt det, ikke etablert ved makt, men på vedtak i Riksdagen»

^{«Baumann skjønner ikke poenget i Hannah Arendts kantianisme...»}

«... står filosofien i fare for å havne i en moralsk glemsel med argumentasjon som den rene glemselsdrikk.»

BT:

HJÖRDIS NERHEIM: Den teoretiske og praktiske fornuft er fatalt blind overfor sitt eget grunnlag, og dermed begrensede former for menneskelig livsutfoldelse.

BT2 (kombiner med ingressen?)

Serieboks:

Nittiårenes filosofer:

Morgenbladet fokuserer på norske filosofers selvforståelse, teori og praksis. Vi bringer denne gang Hjördis Nerheim, Nordens første professor i filosofi. Serien går nå mot slutten, og vil avsluttes med Stian Grøgaard og professor Eyjólfur Emilsson.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 11/08-95, kl. 12.44 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.