Syklet hjem til mor med en stor pose. Sa han hadde fått dem. Mor lagde eplemos til dessert. Med fløte. Tenkte ikke engang tanken. Tanken på at sønnen hadde vært på slang. Hvorfor skulle han vel det? De hadde jo hagen full selv. Gravensten. Men de ble så sent modne. Var nesten vinterepler. Best egnet til vin.
Hvem er du, Tormod Epleblomst? Hvem er du der du sitter tilbakelent på skriverommet ditt? 40 år. En moden mann. På høyden av din kraft. Både kreativ og høytlønnet.
Men hvor er din frukt? Kan barn speile seg i ditt verk, din kunst? Kan en unggutt gå på slag blant dine pene setningsrekker? Og finne fortryllelsens fruktige leppelek? Er du rik nok til å overøse deilige dessertbord med stjålende epler? Nei, du er ikke det, Tormod. Det er ikke slik. Er ikke slik.
Du er en vissenbrun blomst. Treet du skulle grodd på ble splintret i en storm. De hugget det ned, etterpå. Du fløy. Fløy med vinden. Blomstret i løse luften. Av vilje alene.
Nå sitter du i et kjellerrom. Avblomstret. Ikke så rart du holder deg til kjellere, kanskje. Eplene hjemme på vingården «Den store klokken», ble alltid lagt der. I kjelleren. Om høsten. Etter høsten.
Du skulle vært vin nå, Tormod Epleblomst! Vin som lesket og lystet. Men isteden sitter du tørst, tørst og tørrmunnet med sigarettenes pappsmak oppunder haken. Og mens du sitter der, anstendig fortapt, lurer du på hva du skal gjøre. Gjøre med alle timene, alle tankene, alle dagene. Du har ingen ord lenger, ingen ord å slenge mot verden. Slenger likevel. Flagrer deg ut i løse luften. Det eneste du egentlig kan.
Men så var det denne drømmen. En natt.
Mange netter. Du drømmer om et epletre. Med røttene festet i himmelen. Det står støtt der oppe, opp-ned, og ligner et bilde av Chagall. Treet blomstrer. Bærer ikke frukt, men blomstrer. Hele tiden. All tid.
(Teksten er hentet fra Attimo Geistschreibers bok Tormod Apfelblume, Berlin 1989. Oversatt av P. Mathiesen)
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]