Thatchers arving?

Det er i disse dager et år siden Tony Blair ble Labours nye partileder. I løpet av dette året har store deler av den britiske opinion endret sin oppfatning av Labour.

AV FINN SKOGUM

Det er Tony Blair som har lagt premissene for den politiske debatt, ikke statsminister John Major og det konservative partiet. Men vil moderniseringen av partiet føre ham til statsministerboligen i Downing Street?

Modernisering

Partiets «grunnlov», Paragraf 4, har med sine krav om felles eierskap av produksjonsmidlene hatt stor symbolsk betydning for Labour. For mange har den representert kjernen i partiets sosialistiske identitet, mens den for et økende antall medlemmer har forklart partiets manglende valgbarhet. Tony Blair tilhører den sistnevnte gruppen. Blair, medlem av Parlamentet siden 1983, var svært kritisk til venstresidens ideologiske ortodoksi og innflytelse tidlig i 1980- årene. Under Michael Foots lederskap gikk Labour i 1983 til valg på et program som blant annet innebar mer sosialisering og fornyet makt til fagforeningene. Med 27 prosent ble valgresultatet en katastrofe for Labour, og partiets venstreside fikk skylden for nederlaget.

Neil Kinnock startet jobben med å gjøre Labour valgbart igjen, men uten å røre ved Paragraf 4. Etter to nye nederlag, i 1987 og 1992, trakk Kinnock seg som leder, og ble etterfulgt av John Smith. Under Smiths korte periode som leder fikk Labour en klar fremgang på meningsmålingene, men mer på grunn av det konservative partiets upopularitet enn på grunn av tillit til Labour.

Etter Smiths død, våren 1994, ble Tony Blair valgt til partiets nye leder. Med sterk overbevisning gikk han inn for å modernisere partiet. Og på landsmøtet i oktober i fjor gjorde han det klart at gikk inn for en ny Paragraf 4. Gjennom dette forslaget klarte han å tilrive seg initiativet i den politiske debatten, og ved å trekke inn partimedlemmene i prosessen sikret han seg legitimitet. Tll tross for motstand fra partiets venstreside, deriblant fra parlamentsmedlem Tony Benn og tunge fagforeningsledere, vant Blair frem med sitt syn. Partiets nye «grunnlov», vedtatt i april, fremhever markedsøkonomiske prinsipper i en «dynamisk økonomi som tjener folkets interesser».

Høyredreining

Benn anklager Tony Blair for å ha kastet vrak på fundamentale sosialistiske verdier. Men det gamle venstres innflytelse er på retur. Med 100.000 nye medlemmer siden i fjor høst er inntrykket av Labour som et middelklasseparti forsterket. Dette fordi de nye Labour-medlemmene, generelt sett, ikke er venstreorienterte aktivister. Heller kan de beskrives som moderate og pragmatiske. Nettopp her ligger trolig hovedforklaringen på hvorfor Blair ikke har møtt sterkere motstand internt. Og etter fire påfølgende valgnederlag og i opposisjon siden 1979 er man desperate etter å erobre regjeringsmakten. Man er derfor villige til å slakke litt på tidligere tiders prinsipper. Hva er vel ideologi verdt uten tilgang til maktposisjoner?

Thatcherismen

I en tale Blair nylig holdt i forbindelse med en konferanse i regi av mediamagnaten Rupert Murdoch, berørte han sitt syn på Thatcher og Reagan.

Reagan og Thatchers lederskap symboliserte høyresidens politiske initiativ på 1980- tallet, og den gjorde noe riktig, innledet Blair. Deres kritikk av «the establishment», den økte vekt de la på forretningsvirksomhet og driftighet, og deres vilje til å belønne fremfor å straffe folk med suksess var en nødvendighet, argumenterer Blair. Han deler også andre av Thatchers holdninger, blant annet trekk ved velferdsstaten, som kan skape en usunn avhengighetskultur. Derimot påpekte han også det han anså som klare svakheter ved thatcherismen, dens manglende evne til å takle problemer innen utdanning kriminalitet og arbeidsledighet. Når det gjelder tilnærmingen til EU skiller Thatcher og Blair lag. Thatchers euroskeptisisme, som bidro til hennes fall i 1990, møter ingen sympati hos Blair. For han er EU og europeisk samarbeid et viktig instrument for å sikre Storbritannias stormakststatus.

Politisk lederskap

Parallellen til Thatcher gjelder ikke bare politikkens innhold. Vel så interessant er likhetene når det gjelder politisk stil. Blair har uttrykt beundring for Thatcher, og beskrevet henne som en «gjennomført besluttsom person». Thatcher på sin side anser Blair for å være «den mest formidable Labour leder siden Hugh Gaitskell» (1951- 63). Mens statsminister John Major preges av ubesluttsomhet og usikkerhet, ser hverken Thatcher eller Blair ut til å være nevneverdig plaget av et dårlig selvbilde. Deres tro på sin egen evne til å overbevise andre er slående. Deres bakgrunn er da heller ikke så forskjellig. Begge kommer fra typiske middelklassefamilier, de har gått på privat skole, og de har studert ved eliteuniversitetet Oxford.

Storbritannias neste statsminister

Tony Blair har hatt et imponerende første år som Labour leder. Han har dominert den politiske dagsorden, vunnet overbevisende seire ved vårens lokalvalg og leder stort på meningsmålingene. Den siste målingen (The Times 27. juli) gir Labour en oppslutning på 59 prosent mot de konservatives 26 prosent. Blair og Labour må påføre seg en rekke selvskudd om de ikke skal vinne det neste valget.

En ny Labour regjering vil dog neppe innebære en radikal politisk endring. Derimot vil den vil få en leder av et helt annet format enn dagens konservative regjering.


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]