Markedsøkonomi - på et vis

Moskva (Morgenbladet): Den som ønsker er påskudd for ikke å handle med russerne, trenger ikke lete lenge efter argumenter. Mafia, et kaotisk og investeringsfiendtlig lovverk, politisk ustabilitet og terrorisme - det er den virkelighet forretningsfolk møter.

AV HUGO ERIKSSEN

Med parlaments- og presidentvalg for døren i løpet av det kommende år skulle utsiktene til snarlig forbedring av investeringsklimaet heller ikke være de beste, for foreløpig leder ultra-nasjonalistiske og kommunistiske krefter klart på meningsmålingene. Ikke desto mindre hevder Artur Chilingarov, visepresident i den russiske Statsduma, i en samtale med Morgenbladet overraskende nok at «utenlandske selskaper nå må passe seg for ikke å komme for sent inn på det russiske marked». Er dette bare ubegrunnet skryt, eller finnes det faktisk grunnlag for en slik uventet optimisme?

Ikke som ventet

Det hersker liten tvil om at et hovedproblem i forholdet mellom utenlandske forretningsinteresser og deres russiske kontakter har vært de falske forventningene. Mange i Vesten trodde at kommunismen sammenbrudd innevarslet tett økonomisk samarbeid og lukrative kjempekontrakter i et slags nytt Klondyke der Russlands enorme naturrikdommer ble utnyttet i fellesskap. Så er ikke skjedd. Russerne har de siste årene simpelthen vært mest opptatt av å ekspropriere statens mest verdifulle biter, og har ikke sett behov for noen innblanding fra konkurrerende tredjeparter. Derfor er storkontraktene uteblitt. Nå er imidlertid denne såkalte privatiseringen på det nærmeste avsluttet, og eierinteresser er i all hovedsak konsolidert på russiske hender. Og ikke minst: Nå har de nye russiske storselskaper - ikke minst på olje- og gassektoren - oppdaget at de har et utvilsomt behov både for utenlandsk teknologi og kapital. Ingen andre enn det mektige gassmonopolet Gazprom, som i lang tid har brysket seg i stor-russisk arroganse overfor besøkende utlendinger, fører i dag fortrolige samtaler med vestlige selskaper om mulighetene for et produksjonssamarbeide. Så nylig som i 1992 kastet de dem brutalt ut av forhandlingene om det løfterike Shtockman-gassfeltet i nord.

Men kanskje like viktig for det videre mulige økonomiske samarbeide som denne konsolideringen i storindustri og råvareutvinning er det at det samtidig har funnet sted en stille forbrukerrevolusjon. Selskaper fra hele verden konkurrerer om å betjene et marked i eksplosiv vekst. Det er allerede tale om en import på over 30 milliarder dollar. For bare fire år siden var selv toalettpapir en mangelvare i landet med verdens største skoger, og for å få melk måtte man stå i kø fra klokken seks om morgenen. Nå er vareutvalget simpelthen forvirrende stort, men med reklamens hjelp - også den var fire år tidligere tilsvarende fraværende - er det likevel mulig å orientere seg i mangfoldet. Og man trenger ikke ta seg en tur lengre enn til nærmeste matvarebutikk for å overbevise seg om at det ikke bare er det nyrike som drar fordel av denne utviklingen. Det kan være vanskelig å forstå hvorfor norske matvarer skal være billigere i Moskva enn hjemme i Norge. (På den annen side er det jo hyggelig at norske næringsmiddelindustri kan være konkurransedyktig, om den vil.) Norsk konfeksjonsindustri ville nok blitt mindre begeistret om den hadde sett hvor billig kvalitetstøy kan være.

Forandret Russland

Et av de mest fremtredende trekk ved den senere tids utvikling er nemlig den brått akkumulerte kapitals forsøk på å «legitimere» seg selv. I en situasjon hvor store formuer bare helt unntaksvis er skapt uten grove lovbrudd, skulle ikke det overraske. I praksis betyr dette at man søker å sikre seg politisk-administrativ backing for å forebygge mulige problemer med politiet. Eller sagt på en annen måte: Det vokser frem en symbiose mellom deler mellom deler av den illegalt ervervede kapital og makteliten hvor de setter seg selv over loven. Kommer bankmann A i problemer, vil «noen» i for eksempel Boris Jeltsins eller borgermester Jurij Luzhkovs omgivelser per telefon kunne gi politiet beskjed om å holde fingrene av fatet. (Det er ingen tilfeldighet i denne sammenheng at den russiske aksjeloven sikrer selskapenes rett til å holde sine aksjeregistre hemmelig. Rent bortsett fra at en slik ordning kan pulverisere brysomme minioritetsaksjonærers rettigheter, er det på kort sikt langt viktigere at loven gjør det mulig for alskens øvrighetspersoner å skjule sine uomtvistelige eierinteresser i allehånde selskaper.)

Dette er selvfølgelig usmakelig, men det betyr ihverfall at systemet er i ferd med å gjennomsyres av en særegen, men forutsigbar rasjonalitet. Og det betyr at de deler av den organiserte kriminalitet som mangler tilstrekkelig støtte på toppen, nå kan forfølges mere effektivt av politiet. Det har blant annet tsjetsjenerne fått erfare.

Jusen snegler seg efter

Dette høres mildt sagt usannsynlig ut på bakgrunn av det forestående, men enhver som på nært hold har fulgt debatten om Lov om produksjonsdeling i det russiske parlament, kan ikke nekte for at det likevel har noe med sannheten å gjøre. For hva er ikke skjedd: Statsdumaen har denne sommeren vedtatt en lov som sikrer utenlandske selskapers rettigheter ved produksjon i Russland (og garanterer eksport av mulig profitt om dette ønskes) og regulerer forholdet mellom russiske sentral- og lokalmyndigheter i relasjon til den utenlandske kontraktspartner. Nettopp dette har vært et av hovedankepunktene fra utenlandske oljeselskapers side mot store investeringer hittil. Nå ser man i Norsk hydro og deres amerikanske partnere i Timano Pechora Company, TPC, har fraværet av denne loven vært en hovedårsak til ikke å starte full drift på det oljefeltet de har fått drivrerett til i Nenets-området i Nord-Russland, i følge Svein Breivik, lederen for Hydros Moskva-kontor. Statoil gikk på en smell med sin bensinstasjon i Murmansk og følger nå den videre utvikling nøye. Mulig milepæl fordi loven foreløpig har kjørt seg fast i Føderasjonsrådet, eller parlamentets annet kammer, som også må godkjenne loven. Aleksej Mikhailov fra partiet Jabloko, som har penneført lovforslaget, hevder imidlertid overfor Morgenbladet at det er et spørsmål om tid før motstanden i annetkammeret nedkjempes. President Jeltsin har for sin del allerede gjort det klart at det ikke er aktuelt å nedlegge veto. Går det som Mikhailov håper, vil Lov om produksjonsdeling bli endelig vedtatt i høstsesjonen.

Dette betyr selvsagt ikke at alle problemer er løst. Korrupsjon og lureri hører med til dagens orden fremdeles. Men fremveksten av et moderne forbrukersamfunn og en gryende erkjennelse av behovet for utenlandsk kapital og teknologi i kapitalintensive næringer skaper et gunstigere klima for utenlandske firmaer. Og om nye, moderne lover blir vedtatt for å regulere denne sfæren, vil Russland ha tatt et lite, men viktig skritt i retning av den forutsigbarhet som markedsøkonomier vokser frem av. Hvorvidt så er tilfelle, vil Norsk Hydro og Statoil snart gi sine svar på.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 11/08-95, kl. 12.43 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.