[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Per Roald: Pedanten er lovens egentlige offer

ARNE STAV

Jan Thowsen klandrer meg i Morgenbladet 4.8. litt nedlatende for i min Cioran-nekrolog her i avisen 7.7. bevisst eller ubevisst å ha oversett en aforistiker ved navn Per Roald og hans fire samlinger. Det bunner i min ukunnskap, og er helt klart kritikkverdig, også fordi å dømme etter de smaksprøver på Roald som Thowsen gir til beste, så må det være noe spesielt å hente i dette forfatterskapet. (Skjønt dermed ikke sagt at han er nevneverdig i en nekrolog om Cioran: jeg kjøper et godt forslag, dog ikke usett.)

Det finnes ingen unnskyldning for dumhet og inkompetanse, og det eneste adekvate å melde tilbake er naturligvis å ta rev i seilene, som i dette tilfellet er å gå og finne kilden. Jeg garanterer overfor Thowsen, at jeg vil vil gjøre Roald rett igjen, om han er så løfterik som Thowsen lar formode. (Og faktisk er det et kardinalsymptom på den gode aforistikk, at den holder mer enn den lover, og da snakker vi ikke om postmoderne hype-fenomener, som Egil Drillo, Odd Nerdrum etc., men, ja?, om slike slitesterke åndshøvdinger som Cioran, og - ikke umulig - en Roald?)

Jeg setter pris på at vi med Thowsen har en mann som står vakt i gevær for redeligheten, det er ikke hverdagskost på det godtkjøpsmarkedet som er blitt den enerådende formen for intellektuelt liv som kaster noe av seg, hvor enn man snur og vender seg. Dog kan jeg ikke helt unngå å reagere på insinuasjonen om at jeg er en person å slå i hartkorn med en viss «pariser-chic'ethet» blant åndssnobben nå om dagen - en slags playmaker, altså, i monden outsider-outfit; - påheng, vil det si, og det på det salonfähig mest skikkete (les: «venstre Seine-bredd»). Jeg har en god geografi, det er min psyko-geografi, og så får stimulansene ha hvilken utvortes lokalitet og navnkunnighet de bare vil.

Derfor er det heller ingen reviroppgang, ingen intellektuell miging opp og ned av stolper, når jeg «namedropper» et norsk trekløver som jeg tillegger noenlunde cioranske kvaliteter. De er ikke «maskoter», for denslags har jeg av bakgrunn ikke behov for - det «postmoderne adgangskortet» a la «finere furting på en tidsmessig maner» som Thowsen mistenker at Cioran-oppsvinget har som kort i ermet. På den annen side: Ble Cioran virkelig allemannseie (og det samme med Roald), da fikk nok Thowsen og jeg begrunnet mistanke om at det foregikk noe uhumskt i mosen, for ikke å si semiosen.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 11/08-95, kl. 12.44 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.