I Valgjerds regiment

AV PåL MATHIESEN

Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er, står det et sted i skriften. Denne fredsommelige tanke rimer ikke nødvendigvis med tempelrenseren Jesu virke her på jorden, men har like fullt gjennomsyret vår lutherske tradisjon.

Middelalderens katolske kirke blandet i høy grad verdslig og åndedlig makt. I lange perioder hersket teokratiet, presteveldet i Europa. Da Augustiner-eremitten, munken Martin, brøt med paven og utformet sin egen lære - ble det avgjørende for ham å avsondre seg fra den katolske kirkens perverterte maktmisbruk.

I beste tyske organisasjonsstil knesatte Luther det prinsipp som for fremtiden skulle forhindre ytterligere teokrati: Den såkalte to-regimentslæren. Et dogmatisk mestestykke som adskiller det åndelige og det verdslige regiment. Jfr. Luther er kirken å regne som det regiment, som skal besørge åndelig liv og arbeide for menneskenes tro. I dette regimentet er Gud, Jesus og den hellige ånd både virksomme og tilstede.

I det verdslige regiment derimot, er guddommen ikke på banen. Litt enkelt kan man si at det offentlige rom blir fastslått, ikke å være Guds, men menneskenes domene. Menneskenes regiment. Moderne lutherske teologer bekrefter denne oppfatning ved å fastslå at verden «bare er verden».

Luther mente dessuten at mennesket frelses «sola fide»; ved tro alene. Altså at de gjerninger vi utfører i denne verden overhodet IKKE har innvirkning på frelsesverket. Det er i dette lys man kan, og bør, forstå KrF`s kommunevalgkampanje. Valgjerd Svarstad Haugland har selv uttalt at hun «bare» bedriver politikk. Derfor er det jo ingen ting i veien for at ikke-kristne kan stemme på hennes parti: De stemmer jo ikke på en Gud, en overbevisning. De stemmer på en verdslig politikk. Hei hå!

To-regimentslæren er forsåvidt en interessant akademisk øvelse, men den kan vanskelig sees på som en fruktbar tankemåte i nordmenns liv anno 1995. I vår virkelighet er det nær sagt umulig å avsondre våre liv fra politikken. Vi lever i et gjennompolitisert samfunn. En prest kan ikke ansees «bare» å være prest, like lite som en politiker «bare» er politiker. For almenheten er begge offentlige personer, hvis tanker, meninger og handlinger har direkte innvirkning på og påvirkning av folks liv. Å hevde noe annet, i et medie og informasjonssamfunn, er ren dårskap.

Utviklingen har gjort helhetstenkning til en absolutt nødvendighet. Når kirkefolk skjuler asylsøkere fra politiet utfører de en politisk handling. Uomtvistelig. Og når KrF`s førstekandidat i Oslo, Gunnar Prestegård, lar seg intervjue, begrunner han sine synspunkter utifra «Guss ord» i annenhver setning. Ren forkynnelse.

Vårt politiske miljø har de siste par tiår gjennomgått en drastisk avideologisering. Det er denne trend Valgjerd og gjengen henger seg på i årets kommune-val, og derved faller en slags siste skanse i norsk politikk: Nå er det ingen tilbake som «tror» på noe. Løsrivelsen fra Marx, Smith og Jesus er endelig. Nå befinner de seg alle i politikkens gjennomverdslige regiment. Enhver form for åndelig overbygning er fjernet.

Det er i sannhet en intressant tid å leve i, når Kristelig Folkepartis gjøren og laden sammenfaller med Machiavellis kyniske maktanalyser: «Men den som legger sitt styre etter tendensen i sin tid, han forblir lykkelig; den som endrer sin karakter etter tiden og omstendighetene, for ham skifter ikke skjebnen». Sitat slutt.

Det åpenbare hamskifte som løvebakk-løvinnen Svarstad Haugland representerer for KrF, samsvarer godt med kristenhetens utvendige modernisering de siste 20-30 år: Borgerlige sekstiåttere i ungdommelig innpakning, med store mengder gospelkor og MC-klubber på samvittigheten. Joviale homsehatere. Best karakterisert som «Opel Ascona-prester». En kjekkas-gjeng som villig vekk har solgt våre mest dyrbare åndelige skatter på billigsalg.

Det kan langtfra utelukkes at KrF vil høste en kortsiktig gevinst på sin overfladiske modernisering. At det finnes et stort velgerpotensiale i det religiøst søkende mangfold, er hevet over tvil. En mer «spiselig» KrF-innpakning kan muligvis utløse dette potensiale.

Men på lengre sikt er det grunn til å tro at KrF bommer på sitt nye publikum. Den religiøse søken i vår tid er av en gjennomgripende karakter. De etiske og sjelelige utfordringer enkeltmennesket stilles ovenfor, er hinsides(!) politiske programmer. Hvis Valgjerd tror hun kan komme trekkende med «Nei til homofilt partnerskap» som gudsbevis i et slikt klima, tar hun skammelig feil: Om du liker det eller ikke, så er du prestinnens rolle du kommer til å ha i vårt samfunn, Valgjerd. Ikke tull den bort med lettvintheter!

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 11/08-95, kl. 12.44 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.