Flyktig strengemusikk fra de utskjelte

Tidlig musikk presentert side om side med «I just called to say I love you» - Naxos-katalogen sprenger begrepet «noe for enhver smak» ettertrykkelig.

MUSIKK

ESPEN MINEUR SÆTRE

Kombinasjonen av to såvidt ulike verdener som William Byrds messer for fire eller fem stemmer, og Richard Heyman and his orchestra som gjør populærmusikk kan fort svekke begge repertoar-delers anseelse og seriøsitet. Når Naxos-platene dessuten koster en tredjedel av det mange andre plateselskaper tilbyr, skulle det være like lett åavfeie Naxos-katalogen som det i sin tid var å undervurdere Supraphon-innspillingene: Bare fordi platene er billige er de også av sekunda kvalitet. Fort tenkt, men stemmer det virkelig?

Jeg tok for meg et utvalg av Naxos' innspillinger av tidlig musikk og ble ettertrykkelig Naxos-fan. For her finner du et gjennomarbeidet repertoar ofte langt utenfor allfarvei; du finner stoff så spesialisert som gregoriansk sang for kvinnestemmer, musikk for flere gamber, konsertante gitar-trioer og luttmusikk kun de færreste aner hva er.

Fengende

Ta gitaristen Simon Wynberg som går rett til faksimile-kilden av Francois de Fossas trioer (1826) for derfra å foredra den livlige og svært sjarmerende musikken sammen med fiolinisten Martin Beaver og cellisten Bryan Epperson. Her får du faktisk både en fengende kammermusikalsk tolkning og helt ukjent repertoar for de aller fleste utenfor spesialistsirklene. I de Fossas musikk får du dessuten gitaren i en rolle som noe mer enn bare en harmonisk og rytmisk tjener - rett og slett som et selvstendig melodiinstrument. Komponisten skriver også krevende for cellisten, tydelig inspirert av den nye tekniske spillestandarden Boccherini introduserte. Alt i alt blir de Fossas verk, slik de fremføres her, noe du gjerne hører flere ganger.

Eterisk

Mesterverkene til Marin Marais og Sainte-Colombe på en plate er litt av en godbit. Alle (og det var langt over en halv million mennesker) som skaffet seg filmmusikken fra Alle årets dager, kjenner til denne eteriske musikken for en eller flere gamber og setter stor pris på den. Ensemblet som fremfører verkene har med seg Allison Crum og Elisabeth Liddle - begge knyttet til York Early Music Festivals historie. Crum spilte faktisk og morsomt nok krumhorn i en periode, og på denne innspillingen er ingen annen enn festivalsjefen John Bryan produsent. Det som lenge kjennetegnet britiske gambespillere var et fraværende blikk, et anemisk strøk og dertil åpne munner for liksom å puste seg inn i en felles takt. Det resulterte ofte i consort-klang med overfokusert diskant og et publikum som havnet nærmest i utilsiktet transetilstand. Men tidlig musikken har tatt mange og stødige steg siden sin barndom, og klangrikdommen i Marais og Sainte-Colombes verk kommer godt til uttrykk på denne innspillingen. De kaster seg ikke like vilt og heftig over instrumentene sine som f.eks. Jordi Savall gjør det, og de spiller på kopier av originalene, ikke på en ekte Norman Barak-gambe slik han gjør. Men du finner forbausende doser musikalsk temperement i det de britiske musikerne gjør, og når det hele er velformet hva ensembleklangen angår, gjenstår det i grunn bare å nyte musikken - noe som neppe vil falle vanskelig for noen. Repertoaret er jo en ren musikalsk gave til mennesket.

Strengemekanikk

Du kunne være fristet til å si noe tilsvarende om Silvius Leopold Weiss' sonater for barokklutt - musikk som forener det faglige med det fantasifulle, skjønnhet med strenghet. Weiss hadde rykte som virtuos utøver, noe som gjenspeiler seg i musikken hans. Den er svært vanskelig å spille, og mange luttister har måttet kjempe seg gjennom den med heller magert resultat. Franklin Lei er en av dem, dessverre, og med det mener jeg at han ikke makter å la instrumentene sine synge ut slik de må om Weiss musikk skal fremstå som de velkomponerte stykker de faktisk er. Lei har enten for spente strenger (Det er 25 slike på den 13-kors barokklutten han spiller) eller negler eller begge deler - i alle fall klinger hans Weiss som om den skulle fremføres i en sal med plass til 4000 mennesker, og det tar unektelig mye av den kammermusikalske klangen til denne musikken vekk. Lei har valgt seg krevende stykker fra et stort repertoar, slik sett er det lite å utsette på innspillingen hans, men sammenliknet selv med de gamle innspillingene til Dombois, blir Lei for mekanisk i fingerarbeidet og for ureflektert i tolkningene. Standarden hos luttistene har det lenge vært vanskelig å finne en målestokk for - spillet har i for stor grad vært preget av det personlige til at det var mulig. Men er du på jakt etter mer Weiss for dyrere penger, så kommer du neppe utenom innspillingen til Hopkinson Smith, og vil du ha det hele komplett finnes det en kunstnerisk utilstrekkelig versjon signert Toyohiko Satoh. Vi venter med andre ord på nye innspillinger av Weiss' musikk.

Il divino

Blant det luttrepertoaret du kanskje støtte på hvis du overvar en konsert med gitaristen Julian Bream for lenge siden sto verkene til Francesco Canova da Milano i en særstilling. De var så flyktige, hadde liksom ikke begynt før de var over, en fantasienes fantasi. Bream løste ikke dette durata-problemet ved å sette sammen en rekke av de rundt to minutter lange luttstykkene til én lang avdeling, i stedet ødela han stykkenes egenart nettopp ved å gjøre det. Christopher Wilson har valgt en annen måte å omgå problemet på. Han har skilt fantasiene ut i grupper og skilt gruppene fra hverandre med duetter. Det fungerer forsåvidt greit på platen, men jeg anbefaler deg heller å enten bruke random-knappen på spilleren, slik at du ikke vet hvilke stykker du får, eller å reprogrammere innspillingen selv, slik at du får akkurat de stykkene du selv mener passer best sammen. Det tilside: Wilson bringer liv og lyst til Milanos musikk-miniatyrer. Han er i besittelse av en fingerferdighet som gjør ethvert løp naturlig, og når du setter det sammen med den fløyelsbløte klangen hans får du et utsøkt musikalsk resultat. Francesco Canova da Milano (1497-1543) var sin tids «Il Divino», en musikernes musiker, og grunnen til det er det ikke vanskelig å få med seg hvis du lytter til Wilsons innspilling. Duettene tar han og Shirley Ramsey vel vare på, om enn ikke i like halsbrekkende tempi som Paul O'Dette og Hopkinson Smith gjorde det i 1979. Men Wilsons innspilling gir deg muligheten til noe så uvanlig som et dypdykk i en fascinerende musikalsk verden for en svært rimelig penge. Kjøp den!

Francois de Fossa: Guitar trios
Naxos 8.550760
Marais/Sainte-Colombe: Masterworks
Spectre de la Rose
Naxos 8.550750
S.L.Weiss: Sonatas for lute
Franklin Lei
Naxos 8.550470
Francesco Canova da Milano: Lute music
Wilson
Naxos 8.550774

BT: FENGENDE: Fossas livlige og svært sjarmerende musikk.

ETERISK: Mesterverkene til Marin Marais og Sainte-Colombe på en plate er litt av en godbit.

MEKANIKK: Weiss' musikk forener det faglige med det fantasifulle, skjønnhet med strenghet.

IL DIVINO: Wilsons Canova et dypdykk i en fascinerende musikalsk verden


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]