Fanden på veggen

Edvard Munch intervjuet av Niels Chr. Geelmuyden

Edvard Munch står i annen etasje på Ekely og hytter med haken. Livet har satt sommer på hans tredve dekar. Her gror det som Gud vil. Epletrærne er fulle av malerier. Noen har hengt der hele vinteren igjennom, til stor fortørnelse blant naboene. Lite hjelper det at vi rister på hodet og sverger at vi ikke er tilknyttet Akersgaten i det hele tatt.

- Schibsted er selve Fanden! Aftenposten holdt på å sulte meg ihjel. Mer enn en gang har jeg tatt nattoget til Bergen for å slippe unna Schibsted og hans kunstfiendtlige blad. Den rå masse som gjør Aftenposten fet, forlanger kritikere som fråtser i skjellsord og gemenheter. Disse folkene trenger nyslaktede unge malere til frokost, som et slags smørbrødpålegg. Den faens borgerrampen blir visst aldri ferdig med å nedrakke meg. Er De ikke fra Aftenposten, sier De. Jeg gir blanke i hvem De er. De har blått hår. Det må bety at De er fra Vestlandet. Kom inn!

- Disse hundene! sier jeg og peker på noen glefsende kjever i det meterhøye gresset.

- Ta det med ro. Vaktbikkjene virker ikke. Dem jeg ønsker å skremme vekk, lar seg ikke skremme. Dem jeg helst vil se, lar seg derimot skremme bort. Slik er det. Vi jager dem vi trenger og slipper inn på oss dem som skaffer mas og hefter oss.

Munch viser meg inn i sitt arbeidsværelse. Det er goldt og grelt. Alle lyspærer er uten skjerm. Ingen vinduer har forheng. En radio spraker høylydt mellom to stasjoner. Der står flygelet han av uvisse grunner byttet til seg mot et bilde. Ingen har noengang hørt ham eller andre traktere det. Lokket er fullt av uåpnede brev. Munch åpner bare de brevene han tror er hyggelige. Det innebærer at de fleste regninger forblir ubetalt, med den timelige følge at strøm, gass og telefon avstenges med jevne mellomrom. Den hvite hesten som var hans eneste gressklipper, har han solgt.

- Den var utmalt, forklarer han og setter seg i en svart kurvstol. Men han reiser seg straks. Han har ikke meget ro. Særlig ikke nå efter at et blodkar sprang i hans høyre og beste øye. Tilstanden har avtegnet seg på de ferskeste maleriene rundt oss som en blanding av klo og fugl.

- Jeg vil heller miste armen. Man behøver ikke å være noen god tegner for å være en stor maler. Goya var en stor maler. Han hverken tegnet eller malte godt. Mens Zorn ødela seg. Han hadde for lett for det. Det ble dødt alt sammen. Kanskje hadde han fått sjel han også, hvis han hadde mistet armen.

- Hvorfor ble De selv slik en stor maler?

- Her bor ingen stor maler. Søker De det, så gå et annet sted. Her bor en gammel tullebukk som smører opp bilder som ikke er pene. Er det noe De ikke skjønner, eller ikke liker, skal De skrive: Disse bildene skjønner jeg ikke noe av, eller; disse bildene gav meg ingen verdens ting. Skal det skrives om meg, er det ikke riktig å være pyntelig. Jeg er ingen frøken. Jeg maler mennesker slik de er, ikke slik de ser ut. Derfor blir jeg stemplet som usedelig. Jeg har aldri malt noen uten å få bråk. Når jeg maler portretter, så finner modellens uvenner alltid at portrettet ligner. Hvorvidt bildet ligner naturen, har intet å si. Å forklare et bilde er umulig. Det er nettopp derfor det er blitt malt, fordi det ikke kan forklares på annen måte.

- Hva kan forklare at folk vil ha disse sakene?

- Er det ikke rart? Før, da jeg trengte å selge for å leve, da viftet de meg bort som et stinkdyr. Nå når jeg ikke vil selge, står de på dørmatten døgnet rundt. I min ungdom fikk jeg alltid høre at bildene mine ikke var ferdige. Nå får jeg vondord fordi jeg holder på med bildene. Jeg blir jo aldri ferdig med mine bilder. Noen av dem har jeg arbeidet på i tredve år. Se på meg. Jeg trodde ikke jeg skulle blitt femogtyve år. Nå begynner jeg å tro at jeg kan bli åtti. Jeg føler meg sterkere med mine syvogseksti år enn dengang jeg var tyve. Men dengang var alle mot meg. Alle hånte meg. Hvordan kom jeg gjennom det, spør De. Ja, det var de få som trodde på meg. Siden var det utlandet. Hadde jeg vært henvist til bare å være i Norge, hadde nok nordmennene fått knekket meg før jeg var blitt tredve år. Aftenposten mente at politiet burde ta meg.

- Men det gjorde de da også?

- Ja. Jeg spør meg selv: Har jeg ikke gitt Norge alt? Meget mere enn det ville ha? Jeg kunne ha solgt Aulabildene til Tyskland for en stor pengesum. Større enn jeg omsider fikk i Norge, og sluppet alt det endeløse merarbeide, alle kjedeligheter, all kritikken, uten forsøk på forståelse, som fulgte. Det er ikke lett å leve av pipekonserter og nedrakking alene. Norge er et fryktelig land. Når jeg tenker på hvordan de har vært mot meg her i landet, får jeg lyst til å rive i filler skatteseddelen. Oslo er smertens by, en sibirsk stad. Et motbydelig hull! Pakket har gjort hva de kan for å hugge mitt legeme istykker. Derfor søker jeg åpent hav. Jeg vil ikke dø mellom de andre halvdøde fiskene i den kvalme Kristianiafjord.

Munch har aldri vært veldig betatt av sin hjemby. Skal han reise sydover, tar han gjerne båt fra Skøyen til Moss, bare for å slippe en reise gjennom hovedstaden. Da han fikk vite at en forretningsmann fra Oslo hadde kjøpt et av bildene på hans utstilling i London, stengte han hele utstillingen umiddelbart og hjemkalte alle bildene. Så skulle de på sett og vis gå i oppfyllelse, hans velmente, men angelsaksisk vaklende hilsningsord i forbindelse med utstillingens åpning: «I wish the exhibition hell». Munchs temperament er ikke lite lunefullt. Portrettet han malte av Gunnar Heiberg, solgte han efter en feide med modellen for 50 øre i København.

- Åndsfortærende! Det sier noe det ordet. Den og den er åndsfortærende, han fortærer ganske enkelt vår ånd. Men er det straff for det? Den som fortærer vårt kjøtt, blir stemplet som det laveste lave. Men åndsfortærerne flykter vi ikke fra, slik vi flykter fra menneskeeterne. Den åndsfortærende får lov å gå i fred. Ingen hindrer ham i det. Men den åndsgivende blir jaget, forfulgt og korsfestet. Jeg er en flyktning. Jeg tør ikke fortelle utlendinger at jeg i Norge nærmest må være glad om jeg får sitte på et lite skjær, og at jeg visstnok heller ikke der er trygg for liv og lemmer.

Enkelte vil mene at Munch bedriver svartmaling, men sannheten er at han aldri har anvendt denne farve. I unge år måtte han stadig flykte fra kolleger og skjønnere som mente han malte «svinebilder» og «humbugmalerier». Gang efter gang ble han avvist av det gode selskap. På nært hold kunne enhver se at det ikke var rubiner, men fyrtikkhoder legesønnen hadde anbrakt i sitt skjortebryst. En av dem som avviste ham, traff han igjen flere år senere i Åsgårdstrand. Da trakk Munch revolver og tvang mannen hjem til seg for å stå modell. Jeg ville bare male et bilde av en redd mann, forklarer Munch.

- Men det er jo ikke første gang De har truet folk med revolver?

- De sikter formodentlig til en episode ved daggry i Slottsparken for noen år tilbake. En pøbelbande forstyrret meg i mitt arbeide. Jeg truet dem med revolver, og politiet tok meg med på stasjonen med hele mitt malerapparat. Det var riktig pussig, det hele, men ikke bra for min angina.

- Det kan se ut som det er huller i flere av bildene her inne. Er De blitt beskutt?

- Man må huske at de er blitt til på reiser i de vanskeligste forhold, under den iherdigste forfølgelse, uten den minste oppmuntring. Et godt bilde med ti huller er dessuten bedre enn ti dårlige bilder uten huller. Det er som om bildene mine trenger litt sol og skitt og regn. Litt skitt og noen huller bare kler dem. Det bildet der, for eksempel, mangler bare noen regnskurer og spikerrifter for å bli riktig godt.

- Pass deg nå, ellers skal du få en sprøyte! roper han brått og sparker til et maleri så det spjærer. Det er et ondt barn. Jeg har forsøkt alt mulig, men det stritter imot. Jeg får ikke fred før jeg får det ut av huset. Den helvetes rakkerungen går meg på nervene. Jeg får iallfall lempe det opp i annen etasje. Der er det fullt av små barn som sover.

- Barn! De har da ingen barn?

- Jeg har ikke andre barn enn bildene mine. For å kunne arbeide må jeg ha dem rundt meg. Bare ved å se på bildene mine kommer jeg igang. Er jeg borte fra dem, blir det ikke til noe mer enn skisser. De kan tro det blir tomt her når barna er på skolen og skal høres i leksen. Da synker jeg ned til å bli en rastløs og narraktig bladleser.

- Hvorfor forsøkte De å drepe Deres største beundrer og elev, Ludvig Karsten? Var han ond?

- De kan da skjønne at Ludvig Karsten ikke var noe ondt menneske. Et ondt menneske kan ikke male slik. Jeg tror han fant på så mye faenskap bare for å skjule at han var svak og god. Ja, De har da hørt om den gang han kjøpte fire flasker brennevin og langet dem gjennom vinduet på et gamlehjem? Det ble et helvetes leven. En av gamlingene falt i trappen, brakk nakken og døde. Han var jo full, sa Karsten, da merker en ikke sånt. Karsten likte jeg igrunnen godt. Vi sloss engang i fylla. Efter å ha kastet ham nedover trappen, hentet jeg bøssa, siktet og skjøt. Det var bare en tomme som reddet meg fra å treffe. Tenk om jeg hadde truffet. Jeg har forsøkt å male det, men det blir bare et sommernattlandskap.

Munch husker at han satt i Åsgårdstrand en sommer og til badegjestenes bestyrtelse malte grønne kirsebærblomster. Feriefolket insisterte på at de var hvite. Da kom koloristen Karsten, som sendt fra oven, og sa: De er ikke grønne. De er røde.

- Jeg trodde ikke De likte blomster?

- Det er med mennesker som med blomster. De som vokser og står med dype røtter, er fullverdige. De som klippes og settes i krystall med vann, de er nok vakre en kort stund. Men så blir stilkene slimete og ekle det lukter vondt. Jeg liker ikke landskaper. Jeg maler vel så gjerne lik.

- «Likene på broen»?

- Jeg portretterte engang et lik. De kan tro det var fælt. Jeg var redd for at liket skulle røre på seg. Si noe. Hva skulle jeg svart da? Jeg måtte ha de ti kronene.

- Kan man si at dødsfordriv er Deres levebrød?

- Sykdom, galskap og død var de sorte engler som stod vakt ved min vugge. Siden har de fulgt meg gjennom livet. Disse svakheter vil jeg beholde, de er jo en del av meg. Jeg vil ikke ha sykdommen vekk. Hvor meget skylder jeg ikke sykdommen i min kunst. Å fjerne mine lidelser vil være det samme som å knekke min kunst. Livsangsten har fulgt meg siden min tanke vaktes. Uten livsangst og sykdom ville jeg vært som et skip uten ror. Min kunst har sin rot i refleksjoner over hvorfor jeg ikke var som andre, hvorfor forbannelsen var lyst over min vugge, hvorfor jeg var kommet til verden uten å ha villet det. Min kunst gav meg en mening med livet. Jeg søkte lyset gjennom den.

- Fant De lyset?

- Jeg fant at alle vimrer i mørket i tåken. Er ikke tåken mørk nok, tåkelegger de for hverandre. Ingen lar lyset trenge ned til seg. Ingen mennesker åpner seg for lyset. Folk fyller sine hoder med tabeller, så det ikke er noen plass til visdommen hvis den skulle komme deres vei. Det er merkelig at de tør. De leser aviser og ukeblader, detektiv- og kjærlighetsromaner. Så går de til hverandre og spiser; de går i geburtsdagsselskap; de drikker sjokolade. Tør de ikke være alene? Arm i arm går kvinnene. Mennene går i klubber og foreninger de organiserer seg. De er opptatt, har det travelt. Men med hva? Jeg ser alle mennesker bak deres maske. Smilende, rolige ansikter, bleke lik som stundesløse iler av sted en snirklet vei hvis ende er graven. Og alle vet vi, at når vi skal videre, gjennom dødsskyggens dal, da må vi vandre alene, famle i mørket alene. Det skulle mane til å følge de store, de som er i lyset, de som bringer lys. Og hva gjør vi? Korsfester dem og spytter på dem! Unnskyld meg, men har jeg spist noe mens De har vært her? Ikke det!

Munch henter frem en diger torsk fra en pappeske under gyllenlærstolen. Han skjærer halestykket av og hiver det opp i en gryte. Da han ikke finner noe lokk, legger han like godt «Syk pike» over gryten. Han fyller en unydelig kopp med vikingmelk til seg selv og undres hvor vi var. Å jo.

- Mannen som peker på stjernen, han blir sperret inne. Mannen som fremstiller store elektriske buelamper og derved avleder menneskets blikk fra stjernen, han blir dekorert. Mannen med sigar og mave, dyktig, forankret i det timelige, blir aldri svimmel, mister ikke balansen. Fordi han ikke vet det er en stjerne. Han aner det ikke, ikke engang på bunnen av sin sjel, for der er ingen sjel. Mannen som følger stjernen, ham kaster de sten på. Men han som kan den kunst å lokke gull fra sin neste, han som tilvender seg det brød som skulle ha mettet enkens barn, ham krypes det for, ham bukkes det for. Er gassen på? Kan De være så vennlig å undersøke om gassen er på. Jeg synes det lukter.

Ganske riktig. Munch har som vanlig skrudd på gassen, men glemt å sette fyrstikk borttil. Han er så full av bilder at han glemmer slike ting. Iblant merker han ikke engang at modellene går hjem. Når han reiser til sine landsteder i Hvitsten eller Åsgårdstrand glemmer han bestandig å ta nøkkelen med. Begge steder har han faste folk som utfører innbrudd for 50 øre. Iblant får de velge mellom et maleri og den vesle mynten. Da velger de alltid pengene. Den eneste grunnen til at folk i Åsgårdstrand bærer over med Munch, er at han engang slo ned en vemmelig fyr ved navn Ditten.

- Er det noen som tenker idag? Det er som om det gjelder mest mulig å gjenta andres ord, gjengi andres tanker. All denne lesningen, er det en flukt? Legger den seg ikke som slagg på hjernen? Hindrer den ikke den klare tenkning?

- Deres egen tenkning, er den så særlig klar?

- Paris husker jeg ikke noe av. Jeg husker vi tok noen drammer før frokost for å bli edru og senere drakk vi for å bli fulle. Nå tar jeg bare et glass champagne før jeg går til tannlegen. Eller en flaske når barna er bortreist. Jeg er med årene blitt mer og mer uskikket til å ferdes blant mennesker. Tenk, jeg har i seks år ikke vært i selskap eller gjest selv hos mine beste venner. Jeg kjenner meg som i fengsel når jeg er i selskap. Jeg vil ikke være noens fange. Jeg har ikke nerver til å sitte ved et bord. Sitte der i timer og vente på at de andre skal bli ferdige. Jeg orker ikke å være høflig. Jeg mener: passe på at jeg ikke sier noe galt. Jeg klarer heller ikke å sitte og høre folk snakke om noe jeg ikke kjenner til. Hvorfor skal jeg gå bort? Ikke drikker jeg noe. Kjøtt har jeg også sluttet med. Jeg blir kvalm når jeg ser noen skjære i kjøtt. Kvalm av å se blodet piple. Jeg liker ikke å se folk spise. Det er bare en ting som er værre, og det er folk som står og tukler med hendene sine. Slik som De gjør nu. Det greier jeg ikke. Fingrene er det mest nakne og ekle som finnes. Jeg vet godt at jeg aldri har kunnet male hender.

- Går De aldri lei?

- Jeg maler. Da kjeder jeg meg minst. Jeg hater å måtte gjøre det samme. Kle på meg. Spise. Gå de samme turene. Hver dag må vi gjøre ting vi har gjort tusen ganger før. Ti tusen ganger før. Barbere seg, for eksempel. Er ikke det kjedelig, da? Noen år lar jeg helt være. Jeg har aldri sett maken til blått hår. Hvor fra Vestlandet er De?

«Norges Bizarro», som han lenge kaltes, ser på meg med halvt lukkede øyne. Ingen har noengang sett ham åpne dem helt. Det er som om han vil spare synet til det virkelig er noe å se. Når øynene behøver hvile, reiser han til Hvitsten. Der finnes det ingenting han har lyst til å male.

- Kan De tenke Dem noe så forunderlig som mennesket? Alt det Gud har skapt og gitt oss uten vederlag, av sin godhet, det sviner vi til. Papir, flaskeskår, tomme bokser på alle kanter. Men straks mennesket selv har forbedret Skaperens verk, settes det en mann til å passe på at ikke noe kommer ut av lage. En mann med myndighet og gullsnor om luen. «Ple-e-enen!» sier de med respekt om det som mennesket har lavet. «Gras!» slenger de hen om det som Gud har skapt. Det er vel det at Gud er så helt uten utdannelse. Han har ikke diplom i glass og ramme. Mennesket kan unnværes, tror jeg. Selv mennesker med diplom. Muligens er mennesket den eneste skapning som kan unnværes. Jorden vil bestå om mennesket ble borte.

Munch anbringer med den største vemmelse restene av torsken i en avis. Nihundre kilo epler lar han råtne på rot hvert år. Hvis husholdersken tar til orde for å høste inn noen av dem, eller taler til ham mer enn èn gang i måneden, blir hun avskjediget.

- Det er noe forferdelig i dette at alt skal benyttes fullt ut. For geskjeftigheten må det vel være en egen nisje i Dantes inferno? Hvem var det som fikk menneskene inn på dette at det skal samles i overflod? Slik at noen ikke fikk noe. Er ikke de som har mer enn det nødvendige tyver?

- De har da vitterlig gull i overflod selv?

- Det er godt for en aldrende kunstner å ha litt mynter. Det erstatter i mangt ungdommens kraft og glede. Jeg har sikkert mistet mange tusen på ikke å telle penger, men jeg kan ikke greie det. Ihvertfall ikke når noen ser på. Jeg er ikke glad i penger. Jeg ber bare om å få bruke den lille tiden jeg har til å male noen bilder. Men nei da. Jeg skal fly i byen og ordne gassregninger, og så skal jeg hjem og føre bøker. Disse skattegreiene har tvunget meg til å skrive tall i bøker. Stemmer ikke tallene, kommer jeg i fengsel. Vigeland får millioner. Han stiller aldri ut. Og den der søylen. Det er mitt bilde «Mot lyset» han har tatt. Jeg er glad for at jeg ihvertfall har penger nok til å bygge et gjerde rundt eiendommen min. Det skal bli så høyt at jeg slipper å se denne søylen hans. Den skal være tretten meter, hører jeg. Det er ikke dårlig! Tretten meter søyle. Eller hva skal man mene om en bro på 110 meter over en bekk på 11 meter? Har De sett det slottet som Oslo har gitt ham? Det ser ut som et fengsel. Og når disse gruppene hans blir satt opp, kommer folk til å tro at fangene har rømt. Men jeg må si jeg liker denne smijernsporten hans til 250 000 kroner. Kanskje kommer de til å la porten stå, når de har revet ned resten.

Oppirret trekker han en stor pengeseddel opp av lommen og holder den frem med begge hender. Da ser jeg hvor liten og forkrøblet hans venstre langfinger er, som følge av at Tulla Larsen skjøt av ham to fingerledd i 1902. Episoden innledet en nokså lei fase i Munchs liv. Han våget ikke å krysse en gate uten tre drammer innenbords, og trodde bestemt hvis han så en unge pike bære på en brun pakke, at esken inneholdt et barnelik. Han la seg til den unote å overfalle tilfeldige mennesker gatelangs, før han i 1908 drakk seg så fordervet at han endte på klinikk.

- Dette trykk byttet jeg til meg igår for et av mine trykk. Hvilket trykk er penest? Statens kobberstikk eller min radering?

Kvinnene i Munchs liv har aldri vært videre dusinpreget. Strindberg og Munch forelsket seg simultant i en norsk dame som var gift med en polsk dikter. Situasjonen er foreviget i bildet «Sjalusi». Konflikten løste seg ved at kvinnen kort tid efter ble skutt av en russisk fyrste i Marokko. Strindberg hadde for sikkerhets skyld en revolver i hånden når han senere skulle males av Munch. I Berlin delte Munch en periode både takkammer og venninde med Gustav Vigeland. Det endte med at Vigeland forsøkte å drepe Munch ved å kaste en byste efter ham nedover trappen.

- Jeg ble så redd at jeg løp og satte meg på et tog. Ikke torde jeg være i Berlin så lenge Vigeland gikk løs. Ikke synes jeg noe om Vigelands kunst, heller. Først stjal han fra Rodin, senere fra Maillol og meg. Men den bysten han kastet, var god. Kanskje det beste han har gjort. Helvetes kvinnfolkhistorie.

Vigeland og Munch ble bitre fiender. Vigeland nektet å ta imot modeller som hadde sittet for Munch. Munch på sin side presiserte gjennom flere år i sin selvangivelse at ikke en øre under noen omstendighet måtte tilfalle Vigeland.

- Jeg har alltid satt min kunst foran alt. Ofte følte jeg at kvinnen ville stå min kunst i veien. Jeg har fra ungdommen av bestemt meg for å leve ugift. På grunn av de fra min far og min mor arvede sykdomsspirer har jeg alltid følt at det ville være en forbrytelse for meg å inngå ekteskap. Gifte menn har dessuten en lei tendens til å ende som suppe og velling. Min bror døde bare et halvt år efter at han giftet seg. Han hadde ikke helse til det. Hvorfor skal alle helvetes furier fare over en stakkars maler bare fordi han er så uheldig ikke å kunne gifte seg! Min ulykke er dessuten at jeg har truffet kvinner med lyse eller ildrøde hårdotter på et langskallet hode og øyne som blåbær på knappenåler.

- Fra Vestlandet muligens?

- Disse kvinnene med lang, skarp nese og tynne, smale lepper. En type jeg ikke kan greie. Kom da, Edvard! sier de. Male? Det kan du da gjøre imorgen. Jeg har aldri tålt at noen får makt over meg. Hadde jeg funnet min sjels speilbilde i to kullsorte øyne, hva var jeg da blitt til som kunstmaler? Elske. Det har jeg aldri gjort. Til ingen har jeg kunnet si; Kvinne, du, deg elsker jeg, du er mitt alt.

- Anser De Dem selv for å være vel bevart?

- Jeg har aldri vært gal, som Goldstein trodde. Men begivenheter oppsamlet gjennom flere år, intriger med påfølgende opphisselser, og alkoholdrikken frembrakte en nervekrise for noen tiår siden. Å male er for meg en sykdom og en rus. En sykdom jeg ikke vil bli kvitt. En rus jeg må ha. Av og til kan jeg lese litt. Jeg liker å høre noen spille. Jeg kan også sitte en stund i teater, men så må jeg hjem. Jeg greier ikke å være langt fra kullstiften og penslene. Det hender at jeg om morgenen finner et bilde jeg har malt om natten. Mange av de beste bildene mine har jeg malt nesten uten å vite om det. De synes vel jeg taler for meget. Som alle nervøse taler jeg meget. Når jeg taler, tar jeg den jeg er sammen med til fange og hindrer derved hans utfall mot meg.

Munch tørker svette av sin høye panne og myser mot vegguret. Livet tikker fra ham så det nesten rykker i hele skikkelsen.

- Det jeg har å gi, er disse bildene mine. Uten dem er jeg ingenting. Forstår De det? Vel. Så må De være så vennlig å gå.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 11/08-95, kl. 12.43 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.