Bokkronikken: Med på kjøret

Navnet Neal Cassady er det ikke så mange som kjenner. Han er mer kjent som «Dean Moriarty» i Jack Kerouacs På kjøret (On the Road) mot slutten av femtitallet, og «Sir Speed Limit» på sekstitallet da han kjørte bussen med Ken Kesey og hans Merry Pranksters rundt i USA. En tur som ble foreviget i Tom Wolfes nyjournalistiske klassiker The Electric Kool-Aid Acid Test.

Mer enn noen annen har Neal Cassady vært delaktig i etterkrigstidens motkulturelle bevegelser. Det hele startet rundt jul i 1946. Han hadde hørt av Hal Chase, en venn fra hjembyen sin, at stedet å være for en ung mann med ambisjoner innenfor litteratur var New York, da særlig i miljøet rundt Columbia University. Omgangskrestsen til Chase omfattet en gjeng med forfattere in spŽ: Jack Kerouac, Allen Ginsberg, William S. Burroughs og John Clellon Holmes. Bortsett fra Burroughs, som var omtrent ti år eldre, var de på samme alder som tyveåringen Cassady.

Måten Cassady kom seg til New York er som et synopsis på livet hans: Hans femtenårige kone Louann stjal $300 av sin mor, mens Cassady rappet hennes onkels bil. Den brøt sammen og de kom til New York med buss.

Energi

Han tok New York-gjengen med storm, de hadde på forhånd hørt at han var ekstremt energisk og ble fort revet med da de oppdaget et dette mildt sagt var et understatement. Særlig Kerouac var fascinert, Cassady fremsto som det mennesket Kerouac ønsket han selv var; den tøffe, hurtigsnakkende kvinnenedleggeren og underklassegutten som turde å leve ut sine drømmer. Han fant det mennesket han ville skrive om i sine bøker. Kerouac selv vokste opp i småbyen Lowell, Massachusetts, og ble i starten sett på som en forsiktig kar fra landet av de mer sofistikerte og urbane bygutta.

Da Cassady kom brakende inn i vennekretsen jobbet Kerouac med det som skulle bli hans debutroman,The Town and the City, en tradisjonell familiekrønike langt unna den spontane formen som skulle gjøre han berømt.

The Denver Kid

Neal Cassady ble født i februar 1926 i Salt Lake City, mens foreldrene var på gjennomreise. Oppveksten ble en broket affære: Moren døde da han var ti, og faren fortrakk å drikke i Denvers biljardbuler fremfor et rolig familieliv. Cassady kjørte tidlig inn i en småkriminell løpebane - han skrøt av å ha stjålet sin første bil som fjortenåring - og hadde kjørt noen hundre forskjellige biler som tyveåring. Parallelt med sine ekperimenter på feil side av loven leste han filosofi og poesi i Denvers bibliotek. For Kerouac var Cassady den perfekte karakteren; the fellaheen - et uttrykk han hadde plukket opp i Oswald Spenglers Untergang des Abendlandes - menneskene på bunnen av det moderne forbrukersamfunnet, filleproletariatet, mennesker som virkelig vet hvordan man skal takle livet på skyggesiden. Kerouac og Cassady gjorde en avtale: Kerouac kunne bruke Cassady som rollemodell, mens Kerouac som gjentjeneste skulle hjelpe Cassady med skrivingen, en avtale som bare skulle gi Kerouac resultater.

På kjøret

Etter å ha avsluttet The Town and the City begynte Kerouac å lukte på det livet Cassady ga inspirasjon til, reisene rundt i USA. Kerouac hadde ikke sertifikat, så det ble enten å haike, eller aller helst sitte på med Cassady. For biltyven fra Denver var det å kjøre en eller annen bil virkelig livet, gjerne non-stop kyst til kyst i USA. I årene frem mot 1950 kjørte de to en rekke turer sammen, som ble grunnlaget for På kjøret.

Boken ble skrevet på tre uker i 1951, basert på notater gjort under reisene. Kerouac brukte sin nye idŽ: «First thought, best thought.» Resultatet som tilslutt kom ut i 1957 skal likevel ha vært modifisert flere ganger. Førsteutkastet hadde karakterenes virkelige navn, i den endelige utgaven har Cassady fått pseudonymet Dean Moriarty.

Bokens store styrke er tempoet, og det er styrt av Moriartys kjørelyst og hans evne til å kjøre tvers igjennom USA non-stop, hvor motivasjonen blant annet er muligheten for sex med en eller annen dame i destinasjonspunktet.

Exploitation

Cassady var en viktig kilde for Kerouacs skrivekunst, men å påstå at Kerouac kun var en kronikør av Cassadys liv, og ikke egentlig kunne finne på noe selv - som noen påsto - er å dra det for langt. I Kerouacs store produksjon, nesten 30 bøker, dukker Cassady opp i seks. Den boken som er sterkest knyttet til er Cassady erVisions of Cody (1960), hvor pseudonymet er Cody Pomeray, det samme navnet skjuler han seg bak i The Dharma Bums (1958), Book of Dreams (1960), Big Sur (1962) og Desolation Angels (1965). I The Subterraneans (1960) er det Leroy.

Tross bruken av psudonymer var det aldri noen hemmelighet hvem den reelle modellen var. Det er ikke så veldig enkelt når «alle» vet om dine alkohol-, dop- og sengevaner. Med suksessen fløt Beatmenneskene fra hverandre, Burroughs bosatte seg i Tanger og gjorde seg ferdig med Naken Lunsj, mens flere av de andre, deriblant Ginsberg, fattet mer og mer interesse for eksotiske religioner.

Beatgenerasjonen var mot den sterke konformiteten som vokste frem i USA. På femtitallet var den store tingen drabantbyer. Baby-boomen som freden førte med seg krevde nye boliger, og konseptet ble store områder med identiske hus. Likhet og fornuft ble målet. Beatgenerasjonen åpnet flere porter for ungdommen som ikke trivdes i dette klimaet, de satte ord på et gryende opprør. Kerouacs karakterer peker mot det neste tiåret, da unge mennesker mesket seg i fri sex og dop i San Francisco.

Mediene mistet fort interessen for den nye bølgen av forfattere, og særlig Kerouac fikk gjennomgå. I stedet for å ta han seriøst, behandlet mange av de store konservative avisene, magasinenene og TV-stasjonenene ham som en vits.

Dette kan på mange måter summeres i Truman Capotes kommentar til Kerouacs skriving: «It isn't writing, it's typewriting.»

60-tallet

Kerouac var 35 da På kjøret kom ut, og i det nye årtiet sto andre og yngre mennesker klare til å ta over. Ikke så rent få av disse hadde latt seg inspirere av Cassady, han var blitt legendarisk, han sto for et liv som fascinerte. Men det hadde sin bakside; en sivilpolitimann dro kjensel på ham og fikk ham til å kjøpe en joint marijuana, med det resultat at Cassady fikk to år i San Quentin.

I 1963 bosatte den unge forfatteren Ken Kesey (f. 1935) seg på en farm utenfor San Francisco, han hadde hatt vanvittig suksess med sin debutbok Gjøkeredet (One Flew over the Cuckoo«s Nest, 1962), og nettopp levert sin bok nummer to til forlaget, Sometimes a Great Notion. Han følte seg ferdig med skriving, det var på tide å bevege seg over på et nytt nivå. Han syntes livet i seg selv var blitt så snodig at det minnet om fiksjon.

Farmen i La Honda ble hurtig en magnet for søkende unge mennesker som nøt godt av hans gjestfrihet, og et stoff Kesey var blitt introdusert for et par år i forveien gjennom et statlig finansiert førsøk, nemlig LSD, som den gang var lovlig.

The Merry Pranksters

Utover våren 1964 begynte en tanke å forme seg i Keseys hode, han skulle kjøpe seg en bil og kjøre tvers over USA med noen av gjestene på farmen. De skulle time det slik at de rakk publiseringen av Sometimes a Great Notion og 300-årsjubileet i New York.

Da de satte i gang 14. juni 1964 var kjøretøyet en psykedelisk malt 1939-modell International Harvester skolebuss. Ombord var det fjorten mennesker, og de kalte seg The Merry Pranksters. Kesey var lederen, og et par dager før avreise dukket sjåføren opp, jepp: Neal Cassady. De skulle filme og ta opp turen på tape, for å lage en dokumentar av turen med tittelen; The Merry Pranksters Search for a Cool Place. Målet var å oppføre seg slik at de friket ut mennesker de møtte på veien. For å vise det fiksjonale i turen utstyrte de seg med kallenavn, Kesey ble gjerne referert til som «Chief» eller «Captain Flag», Cassady som «Sir Speed Limit.» For å få maks effekt droppet de jevnlig LSD.

Turen gikk til New York og tilbake igjen, hvor et av målene var Timothy Leary og hans gruppe på The Castalia Foundatinon, utenfor New York. Leary var østkystens LSD-guru. Turen kostet $70.000, og de spilte inn rundt 45 timer 16mm film, en film som aldri er blitt ferdig.

I New York møtte Cassady Ginsberg, og de klarte å lokke den ganske forfyllede Kerouac til en fest i en lånt leilighet der. Forventningene var skyhøye, pranksterne var fulle av amfetamin og beundring overfor Kerouac . Møtet ble en fiasko, Kerouac var dritings og i dårlig humør. Først forsto de ikke hva som hadde gått galt, men i ettertid forsto de: «The torch had been passed from the Beat to the Psychedelic, with Cassady as the driver, the tour guide, the swing man, foot in both eras, the flame passing from Kerouac to Kesey.»

Turn on, tune in, drop out

På sensommeren var de tilbake i La Honda. Og ting skjedde fort. Dette var en tid da ungdomsopprøret ikke hadde startet, The Beatles sang «She Loves You» og LSD ennå ikke var forbudt.

Neste skritt for Kesey og nestleder Casady var å arrangere «Acid Tests», et arrangement som minner ikke så rent lite om dagens raver. Konseptet var å rigge opp et lagerlokale med masse lyseffekter og lydsystemer og så la folk komme, droppe syre og se hva som skjedde. Pranksterene fikk et psykedelisk husband, først kjent som Warlocks, men de skiftet kjapt navn til The Grateful Dead.

22. juli 1965 gikk en av historiens mest legendariske fester av stabelen. Journalisten Hunter S. Thompson holdt på med en bok om Hell's Angels, gjennom ham inviterte Kesey de beryktede motorsykkelgutta til farmen sin. I løpet av weekenden ble en stor gruppe Hell's Angels mennsker innført i psykdeliaen og LSD'ens verden.

Det er ikke lett å tro det, men HA-menneskene satt og groovet ut til Allen Ginsbergs fingercymbaler og chanting, og det oppsto overhodet ikke noe bråk.

Epilog

Ting begynte etterhvert å komme litt ut av kontroll, Kesey rømte til Mexico for komme unna rettsak grunnet mariujana besittelse, Syretestene var blitt rutine og LSD ble forbudt - moroa var over.

Kesey var på rømmen i åtte måneder, men ble kjapt tatt da han snek seg tilbake til San Francisco. Han måtte sone et drøyt halvår.

I februar 1968, omtrent et år etter den siste syretesten, ble Neal Cassady funnet død ved en jernbanelinje ved San Miguel i Mexico.

Sommeren 1969 var det Woodstock.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 11/08-95, kl. 12.43 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.