«Gud veed, hvorledes det egentlig gik til»

Den danske teologen, Joakim Garff, har uredd påtatt seg jobben som «revisor» for Kierkegaards forfatterskap, og har plassert flere ubehagelige streker i det «Regnskabet» Kierkegaard efterlot seg under tittelen: «Den Søvnløse» - Kierkegaard læst æstetisk/biografisk.

«Noen verker er som speil: Når en ape ser inn, kan ingen Apostel titte ut.» (Lichtenberg).

Dette Kierkegaards yndlingssitat vet Garff å bruke når han skal ironisere over rekken av «Apostler» som tårevåte har tittet ut i blind lydighet til Kierkegaards lese-forskrifter. Garff selv er nettopp ulydig på dette punkt, og leser æstetisk/biografisk, fullt bevisst hvilken risiko han løper: «Man gjøre da Forsøget; man forsøge at forklare hele denne Forfatter-Virksomhed under Antagelse af, at det er en æsthetisk Forfatter». Disse og andre narrestreker bør man avstå fra for ikke å ha «narret sig selv ved at faae min personlige Virkelighed at trækkes med istedetfor en digterisk-virkelig Forfatters dobbeltreflekterede lette Idealitet at dandse med.»

Men Garff er hverken spesielt overbevist om Kierkegaards påståtte uskyld og vil ham langt tettere på klingen med en liten «apestrek» i bio-grafi.

Bio-grafi

Garffs prosjekt er å vise hvor tett Liv og Skrift henger sammen i Kierkegaards liv-forfatterskap. Han vil vise at «...virkelighed gøres til skrift og skrift virkeliggjort». Bindestreken i bio-grafi skal således angi både en forbindelse såvel som en adskillelse mellom liv og skrift. Garffs lesepraksis innebærer en inspeksjon av tekstens «egen 'æstetik', altså dens billeder, allegorier, metaforer, symboler, kort sagt: dens retorik». Metoden er både dekonstruktiv og rekonstruktiv. Dekonstruktiv fordi det leses «Kierkegaard med Kierkegaard mod Kierkegaard», på jakt etter indre modsetninger, og «intenderede modsætningers utilsigtede sammenfald». Rekonstruktiv fordi forfatterskapet leses som «èn lang tekst på tværs» - verkimmanent og diakron - og altså på tross av Kierkegaards retningslinjer: Stadieteori og Indirekte meddelelse holdes på armlengdes avstand. Garffs mistenksomme blikk er nettopp rettet mot disse kierkegaardske «koder», tillike med en mistanke om at «det hermeneutiske enten-eller opløses af teksterne og bliver til et både-og». Det siktes her til en sterk affinitet mellom det estetiske og det religiøse.

«Den Søvnløse»

Ved siden av skriftens egen estetikk, er Estetikeren for Garff den modernitetsfigur som bærer «forfatterskabets fundamentale temaer: Kritikken af epokens forstandighed, begæret efter autencitet, bevidstheden om det modernes tab af substansielle bestemmelser, lidenskaben, valget mellem tragisk heroisme og religiøs forløsning, konflikten mellem poesi og virkelighed, behovet for en narrativ identitet, sansen for det sublime, selv/iscenesættelsen, mystifikationen, balladen, bedraget, ironien og forførelsen». Disse temaene forskyter seg inn i det religiøse, blir med som nissen på lasset - til Kierkegaards store forskrekkelse. Han får dermed sin fulle hyre med å kjeppjage estetikeren ut av «Forfatter-Virksomheden» - noe han, ifølge Garff, lykkes dårlig med.

Det kierkegaardske subjekt vil ikke bare fremskrive autentiske selv ved hjelp av en liten hær pseudonymer, men er selv så implisert i fremskrivningen at enhver lesning «tendentielt» er biografisk. I klartekst: «Den Søvnløse» er en tekstuell figur fra Frygt og Bæven (1843), som ikke kan få blund på øynene etter møtet med fortellingen om Abrahams ofring av Isak. Han er den første av Kierkegaards figurer som vil omgjøre det «Indvortes» til reell handling i det «Udvortes» - la inderligheten bli sammenlignbar med det ytre. Han fordømmes selvsagt av «Mængden», som ikke har forstand på slikt. Bevegelsen går dermed fra det tekstuelle til det eksistensielle, fra skrift til liv. Bio-grafisk blir Kierkegaard selv «den Søvnløse» ved sin voldsomme kirkestorm i 1854/55.

Livet som tekst

I de tidlige opptegnelser, mener Garff å finne belegg for at Kierkegaard oppfatter livet som tekst. Den eksistensielle lengsel etterspores helt ned i grammatikken: «Jeg er … tilmode som et Bogstav der er trykket Bagvendt i Linien, … iversyg paa mig selv og mine Skriverier». Kierkegaard, det bakvendte tegn på linjen, er det romantiske individ på jakt etter autentisitet og episk totalitet.

Når han så ti år senere stanser pennen et øyeblikk, for å overskue gangen i det hele, fortolker han sine skrifter som en religiøs «Styrelse». Her overser han da en «determinerende logik»: Et subjekt som leter etter seg selv i skrift, innhentes av logikken i det tegnsystem han betjener. Det som for Kierkegaard fortonte seg som en religiøs «Udvikling», at han var «opdraget» gjennom skrift, blir da for Garff «skriftens afvikling av skribentens autonomi».

Straks han griper pennen, er han fanget i dette intrigante spill med tidligere tekster. Garff påpeker at privatpersonen Kierkegaard er «i den grad udleveret til forfatteren af samme navn, at det så småt er blevet tvilsomt, hvorvidt privatpersonen er noget uden for eller bag ved sin skrift».

Freudianeren i Garff

Kierkegaard bedyret at hans «kopistvirksomhed» er blitt bedrevet som «simpelt Pligt-Arbeide», og at han har «levet som en Skriver paa sit Contoir». Denne virksomhet har altså ikke hatt noe lystbetont ved seg. Litt senere får vi en noe mer erotisk omtale av den estetiske produksjon som «en nødvendig Udtømmelse», hvor «det Religeuse» i stilltiende aksept måtte bivåne det hele, «men skyndede i eetvæk paa, som vilde det sige: er Du ikke snart færdig dermed». Når Kierkegaard i tillegg til dette noe patetiske forsøk på å adskille det estetiske fra det religiøse, presterer å estetisere sitt gudsforhold ved å omtale Gud som den eneste lykkelige kjærlighet i sitt ellers så ulykkelige liv, samt som den «Muse» han har måttet påkalle «hver Dag for at værge mig mod Tankernes Rigdom» - ja da sprekker det for freudianeren i Garff: «Eventyrlig udholdenhed i 1001 nat med skrift. Enhver må kunne se, hvordan det erotiske begær efter Regine her er sublimeret og har forskudt sig til Gud, der som (en anden) Fader vogter sønnens ubændige trang til 'Udtømmelse' og derfor gang på gang må henvise den spermatisk spruttende pen til at være 'ordentlig'».

Tekst-strategier

Garff ser forholdet mellom Johannes og Cordelia i Forførerens dagbok som en allegori over forholdet mellom Kierkegaard og «min kjære Læser». I polemikk mot Hegel, «Systemet» og livets fasitsvar, skal «hiin Enkelte» bedras ut av det skinn som «Christenheden» er, og inn i «Paradoxet» og «Forargrelsen». Teksten selv må dermed sette i spill egnede strategier for å formidle denne livsinnsikt. Det «Alvor» Kierkegaard krever av sin leser for at dette skal bli vellykket, er da nært beslektet med den naivitet Cordelia er så rikelig utstyrt med. For sent, og altså etter at dyden er tapt, utbryter hun: «Gud veed, hvorledes det egentlig gik til». Forførelsen, det erotiske og «Bedraget», er dermed konstitutive trekk ved hele skriveprosessen, men i det religiøse forkledt som «Alvor» og «simpelt Pligt-Arbeide».

Å sette punktum

Ikke så rent få har gjort krav på det siste ord, den endelige fortolknings-nøkkel, som jo Kierkegaard selv prøvde å gi. Men dette ordet, eller «nøkkelen», finnes ikke - noe Kierkegaard selv har demonstrert ved sin averasjon mot å ende skriften. For et liv i og med skrift, er det - naturlig nok - «en yderst farlig Sag med denne høitidelige Villen-Sætte Punctum». Dette er heller ikke Garffs tegn; han sverger til den langt mer elastiske streken.

Når Garff indirekte identifiserer seg med «aberne», mot «Apostlene», så handler det mest om en type besinnelse, en kritisk bevissthet i forhold til et forfatterskap som innehar en fascinasjons-kraft som kan være lammende. Garff har på en måte inntatt den mellomposisjon Etikeren kunne ha hatt i det rivende oppgjør mellom estetikeren og den religiøse, som begge representerer det marginale, det som faller utenfor det sosiale felt - den verden vi lever i. Som «etiker» eller revisor maner han da også til edruelighet i møte med Kierkegaard; «en nippen i ny og næ, dråbevis, langsomt, tællende».

Men før Garff blir tvunget til å avslutte en lang og uvanlig velskrevet tekst, har teologen noe på hjertet: «Da nu imidlertid den bio-grafiske bindestreg ligner en tanke-streg til forveksling, vil jeg gerne benytte dette ligheds-tegn til at slutte lidt oppbyggeligt i en art teologisk minimalisme og til den ende citere en smule fra Kjerlighedens Gjerninger». Han siterer så Kierkegaards utsagn om «at staae ene - ved en Andens Hjælp», den kjærlighetens gjerning det er, og kunne «pakke hele sit Liv sammen i en Tankestreg».

Joakim Garff:
«Den Søvnløse» - Kierkegaard læst æstetisk/biografisk
C.A.Reitzel Forlag, Danmark, 440s
(Norli bokhandel, Oslo)
Anmeldt av Thor Arvid Dyrerud

BT:

SØREN KIERKEGAARD: Ifølge Garff er privatpersonen Kierkegaard så utlevert forfatteren av samme navn, at det er blitt tvilsomt om privatpersonen er noe utenfor eller bakved sin skrift.

Boks?

«det erotiske begær efter Regine er sublimeret og har forskudt sig til Gud»


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]