Amerika har en lang tradisjon i å skrive om mennesker som lever på skyggesiden av samfunnet, de menneskene som har fått felles betegnelsen «white trash». Lausunge føyer seg inn i rekken av denne typen romaner, men skiller seg fra massen med sitt høye kvalitets nivå.Boken handler om Boatwrightfamilien, en familie full av kriminalitet, fyll, skyting og barn uten fedre. Livet på bunnen sees gjennom ungjenta Ruth Anne, populært kalt Beinet, et klengenavn hun fikk av sin onkel Earle, som erklerte at hun ikke «var større en et fingerbein.» Beinets mor er en vakker jente, men havnet tidlig i «uløkka», som femtenåring. Straks etterpå giftet hun seg med Lyle, men han døde i en bilulykke. Senere dukker Glen opp, en mann med bedre sosialt utgangspunkt, og moren til Beinet gifter seg med denne mannen som skal vise seg å ikke være den hedersmannen han først kan virke som.
Fra første side går det klart frem at dette er en bok hvor det meste går til helvete, det er fyll, fattigdom og flukt fra pengeinnkrvere og kreditorer. «Pappa Glen» har stort sett jobb, men de er ikke innbringende nok og han sliter med elendig selvbilde overfor sine vellykkede brødre og sin mektige far, samtidig som han er for stolt til å be noen av dem om hjelp.
Lausunge er selvfølgelig urtragisk, men Dorothy Allison klarer å gi boken varme. Boken sees gjennom Beinets øyne, fra hun er nyfødt til hun er snaut tretten, fortalt med et barns naivitet og energi. Tross den vanskelige hverdagen, er menneskene breddfulle av sarkasme og humor overfor sine liv.Tante Alma har en scrap-bok full av avisutklipp, den innholder noen bryllup og babybilder, men hovedsaklig er det artikler fra de mangfoldige kriminelle episodene familiemedlemme har vært innblandet i: « vi kommer alltid i avisen,» sier Alma når hun viser boken til andre.
Boken følger Beinet fra hun er en vakker, uskyldig liten unge, til hun har fått det samme dradde uttrykket som resten av slekten har. Pappa Glens voksende sjalusi overfor Beinet gjør at han terrroriserer jentungen, og sakte men sikkert ødelegger livet hennes. Når Beinet begynner å oppdager seksualiteten er det med sterke skyldfølelser og med masochistiske trekk, de grusomme tingene stefaren utsetter henne for gir seg utslag i fantasier om vold og brann, mens hun i det daglige livet bygger opp et voldsomt hat som favner flere og flere av hennes nærmeste.
Lausungestemplet til Beinet gjør henne til en pariakaste, moren prøver gjentatte ganger å få omgjort dåpsattesten hvor det står at faren er ukjent, uten suksess, og Beinet prøver å få bestemoren til å si at hun ikke er en lausunge, uten særlig suksess hun heller:
« «Ikke noen idiot og lausunge.»
Besta begynte å le så kraftig at hun satte snusen i halsen.
«Du er begge deler og du er helt tullete etter den musikken, akkurat som bestefaren din.» Hun hørtes ut som hun holdt på å kveles av latter. «Og pokker heller, han var begge deler han også.»»
Det ikke vanskelig å se at denne familien må være fryktet, men samtidig er de glade i hverandre, og for leseren er det lett å bli glad i disse monstrene. Når Beinet forteller sitt hat overfor de som gjør henne vondt forstår man henne så inderlig godt, for hvordan kan en liten jente som aller helst her i verden vil synge unngå å bli ødelagt når det er den mannen moren elsker som steg for steg ødelegger henne?
Naturlig nok føler Beinet seg tryggest blant de kvinnelige familiemedlemmene, da særlig de mangfoldige tantene: «Jeg likte å være en av kvinnene sammen med tantene mine, likte å føle meg som en del av noe slemt og sterkt og forskjellig fra de store fetterne mine og hele resten av verden full av spyttende, snerrende, oppblåste mannfolk.»
Det er en av de varmeste og sinteste bøkene jeg har lest på lang tid. Det kan høres ut som en merkelig kombinasjon, men Allison klarer virkelig å tilføre boken en dimensjon som bare noen få av hennes kolleger er i stand til, boken har noe av det som Nelsom Algren har i sine beste stunder, og karakterene inntar nesten den fantastiske realisemens proporsjoner, med sine fysiske og psykiske skavanker.
Men det til å undre seg over at forlaget har valgt å gi boken en så trist forside, med tittelen Lausunge (originalt Bastard out of Carolina), lærbeltet og den groteske jenteskikkelsen på coverbildet gir den bare inntrykk av den grusomme siden av boken, ikke den delen som virkelig gjør Lausunge til en vinner: Overlevelseskraft gjennom humor og kjærlighet. At forlaget i tillegg har trykket instillingen til sin egen konsulent (er det ikke ganske selvfølgelig at den er positiv) gir meg følelsen av en for dårlig håndtering av en glimrende bok.
Billedtekst:
Dorothy Allison:
Lausunge
Oversatt av Sissel Klokkhammer Helsing
Gyldendal 1995
Anmeldt av Morten Abrahamsen
LA DEG IKKE LURE: Omslaget viser bare én side av bokens innhold.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]