Lun humor fra Kina

Norsk-kinesiske He Dong har skrevet seks små, sjarmerende noveller om sin oppvekst under kulturrevolusjonen.

He Dong er født i Beijing i 1960 og har de siste ti årene bodd i Norge. Hun har utgitt en diktsamling i Kina og gjendiktet norske lyrikere til kinesisk. I fjor kom diktsamlingen Himmel Innsjø og nå har hun altså skrevet sin første prosabok, på kinesisk, men oversatt til norsk i samarbeid med Hu Ying og Thor Sørheim. Jeg kan tenke meg at våre trauste forlag sikler etter slike eksotiske innslag i den norske bokfloraen, som ellers har en tendens til å preges av kjedsommelig innavl.

Men det er ikke dermed sagt at He Dongs noveller er kommet ut på grunn av et velmenende norsk kulturliv, for de seks historiene hun har skrevet er jevnt over gode. Det vil si at de er velkomponerte, poetiske, skrevet i et knapt språk, og til tider tvetydige, slik at de blir liggende å sveve i leserens fantasi som en… ja, en papirdrage, eller noe sånn.

He Dong var seks år da den mislykkede og gruoppvekkende kinesiske kulturrevolusjonen startet, og det er i denne turbulente tiden novellene hennes finner sted. Vi ser Kina på slutten av 60-tallet gjennom øynene til en liten jente som bor sammen med sin bestemor, siden både moren og faren er blitt sendt på landet for å «omskoleres» fra kontrarevolusjonære akademikere til skikkelig folk, det vil si bønder og arbeidere som produserer og ikke snylter på andre. Den paranoide heksejakten på uheldige elementer bredte om seg og skapte et kaos uten like, med mange groteske hendelser. Den lille jentas bestemor blir stilt frem til offentlig bespottelse fordi hun ikke kan Maos lille røde utenat, elever blir satt til å overvåke hverandre, selvmord blant kontrarevolusjonære blir dagligdagse hendelser.

En seks-syvåring lever i sin egen, lille verden og undrer seg over hva som skjer. He Dong skildrer ikke de grusomme episodene, men den underlige hverdagen som det storpolitiske og ideologiske kaoset skaper for små barn. Hun skriver en slags undereksponert prosa som passer godt til det vi nordmenn forbinder med en unnselig, autoritetstro kinesisk væremåte. Novellene blir derfor søte, sjarmerende og poetiske, selv om man er klar over den brutale virkeligheten som ligger bak, og at man som leser har klisjépregede og begrensede kunnskaper om kinesere og det kinesiske.

Flere av novellene har en lun humor og er spekket med poetiske bilder som er godt forankret i et kinesisk landskap. He Dong henter mange metaforer fra naturen, himmelen og stjernene. I novellen «Vi elsker formann Mao» blir hun satt til å passe på en klassekamerat som heter Jiying og som har sittet i fengsel i to år for ikke å ha skrevet ferdig et slagord om Mao på en husvegg. Ni år gamle Jiying er blitt mishandlet i fengselet så han hører bare på det ene øret. Jiying og «He Dong» møtes i en maisåker og Jiying foreslår at de skal løpe mot vest for å «ta igjen solen». De blir svette og oppskrapte av å løpe og klarer ikke å nå frem til solen, men hva gjør vel det, så lenge det er gøy å forsøke.

He Dong Spør solen Gyldendal, 1995 Anmeldt av Mikael Godø

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 11/08-95, kl. 12.45 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.