Vakker nostalgi fra Bretagne

Romankometen Rouaud fortsetter sin ukronologiske familiekrønike fra den franske atlanterhavskysten.

37 år gamle Rouaud er oppvokst i Loire-dalen, utenfor Nantes og handlingen i begge romanene hans foregår i dette området ved den franske atlanterhavskysten. Sentrum for handlingen er landsbyen Random, hvorfra fortellerens far, Joseph, driver som handelsreisende i porselen og fajanse. «Store Joseph» samler på steiner og er ellers et universalgeni som alle i landsbyen lytter til og som kan reparere det meste. Romanens form gjør at Joseph etter hvert fremtrer som den arketypiske far og et av de mange hverdagsgeniene som aldri ble noe stort her i verden, men som betydde veldig mye for dem som levde i hans nærhet. Romanens forteller er Josephs sønn, som antakelig har store likhetstrekk med Rouaud, men han forteller hele tiden i vi-form, som for å fremheve det allmenngyldige i historien.

Rouaud har tydeligvis funnet sin stil, en poetisk skrivemåte som dveler ved de små detaljer og som foretar glidende overganger mellom ulike tidsplan og digresjoner ettersom assosiasjonene strømmer på. Romanen består for det meste av beskrivende mimring og er stort sett fri for dialog og replikker. Selve konstruksjonen er elegant, og først i siste del får vi vite «store Josephs» bakgrunn, hvordan han snek seg unna arbeidstjeneste i Tyskland under første verdenskrig og overlevde bombingen av Nantes, men såvidt rakk å passere de førti før han bukket under for det daglige slitet som handelsreisende i tungt porselen.

Iblant merker man også en underfundig, ironisk humor, men romanens særtrekk er først og fremst den Proust-aktige, nostalgiske stilen. Store menn er en nydelig roman på sitt vis, særlig hvis man digger det formfullendte, omstendelige språket til Rouaud. Hvis ikke blir man fort mett av den vakre, bølgende ordflommen som grenser til det manierte, en slags romantiserings-retorikk hvor poenget er å idyllisere og idealisere det beskrevne. Faren er at metaforene overtar styringen og lever sitt eget liv, slik at handlingen mister fokus, det vesentlige drukner i kjedsommelig utpensling av detaljer og det legger seg en tåke over det velformulerte.

Rouaud skriver forståelig nok korte romaner. Han hadde kjempet med språket i 15 år før han fikk antatt Ærens mark. Han likte å finslipe språket, men manglet en historie å fortelle, liksom så mange av dagens forfattere: De har funnet sin stil for lenge siden, men de har ingen vesentlige erfaringer å meddele. Dermed søker man nostalgisk tilflukt i fortiden, slik som Rouaud. Men bevares, Store Joseph er er en salme verdt.

Jean Rouaud Store menn Oversatt av Annie Riis Aschehoug, 1995 Anmeldt av Mikael Godø

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 11/08-95, kl. 12.44 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.