 snu verden på hodet

Det Dario Fo ville fortelle folket var: hvis du ikke kan slå dem, så le av dem. Eva Falcks bok om Dario Fo stiller spørsmålstegn ved den samfunnsengasjerte kunsten.

I 1968 forlot Fo institusjonsteateret for å bli proletariatets gjøgler. Fos virkemidler er latterliggjøring, satire, vitser og harselas som retter pekefingeren mot undertrykkende elementer i samfunnet. Innenfor institusjonteateret fungerte han som «borgerskapets narr», det er kun narren som kan vitse om kongen. Fo trådte ut av institusjonsteaterets sfærer for å nå ut til folket. Falck beskriver hvordan Fo søker nye teaterformer for å skape et folkelig, politisk uttrykk. Fo gjør et oppgjør med den psykologiske realismen som først og fremst var borgerskapets teater. Fremfor psykologisk realisme søker Fo den groteske realisme. Som Falck skriver: « snu verden på hodet, er selve det dramaturgiske prinsipp som karnevalstradisjonene og det folkelige teater bygger på. Og galskapens omvendte logikk åpner for ny innsikt og forandring.»

Fo kritiserer først og fremst de korrupte politikerne og paven. For å forstå hva Fo egentlig mente er Eva Falcks beskrivelse av Fos Italia viktig. Falck skriver: «Fo identifiserer seg med den kristne gjøgleren og hans uortodokse bruk av Kristus-skikkelsen og Madonnaen. Fo gjenskaper denne folkelige Kristus og bruker ham i sin flengende kritikk av Kirken og pavemakten.»

Falck legger stor vekt på den samfunnsrefsende Dario Fo i motsetning til en del av de norske Fo-tolkerne som kun legger vekt på den burleske siden av hans teater. Den beste måte å slippe å ta kritikk på alvor er å le av den og se på den som en artighet i stedet for kritikk. Falck kritiserer en del av de norske Dario Fo-oppsetningene på 80-tallet for at de ikke tar hensyn til hva Fo egentlig mente. Man kan si at Dario Fo av og til ble spilt i Norge i samme bås som Herodes Falsk. Tatt ut av sin sammenheng og ufarliggjort.

Dario Fo brøt med den intellektuelt ferdigtolkede forestillingen. Han fikk inn det fysiske og direkte i en forestilling slik at man kunne oppleve alvorlige ting med sansene, ikke bare med intellektet. Som gjøgleren tok han teateret ut av salen til parker og forsamlingshus. Fo var ikke alene om å bruke teater som politisk virkemiddel i perioden på 60-tallet, men han er kanskje den mest sukksessrike. Boken til Eva Falck viser hvordan han setter teateret inn i en dagsaktuell sammenheng og den viser hvordan ironi og humor er kan fungere bedre som politiske virkemidler enn fakta, dokumentasjoner og sosialrealisme. I Fos teater går sannheten først opp for folk etter at de har ledd seg ferdig og da har de på en måte akseptert den.

Fo var opptatt av at for at man skal vite hvor man skal gå må man vite hvor man kommer fra. Derfor ville han søke etter hva som var det italienske folks kultur. Han ville bevisstgjøre folket om deres egen identitet. Gjøgler- og karnevalstradisjonene er folkets teatertradisjoner, hvor skuespilleren også er forfatter av sine egne tekster. Falck skriver om hvordan vår vestlige teaterhistorie så å si har neglisjert middelalderens gjøglertradisjon. Og hun beskriver den frodige karnevalstradisjonen hvor Kong Karneval i en periode er bærer av samfunnets negativitet. Samfunnet snus på hodet og man dyrker det destruktive, den nære forbindelse mellom liv og død, mellom det groteske og det komiske. Hun sammeligner Fos tanker med den intellektuelle Antonio Gramscis tanker og viser til våre egne nordnorske fortellertradisjoner som «Fo'ske»…

Alt i alt er Eva Falcks bok om Dario Fo er en meget viktig og klargjørende bok som omhandler en tradisjon levende, refsende, fortellende og folkelig kunst.

Eva Falck: Dario Fo - gjøgler og samfunnsrefser Ad Notam Gyldendal 1995 Anmeldt av Tiril Bryn

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 11/08-95, kl. 12.44 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.