[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

The name of the game

MEDIER

SVERRE V. SAND

TV 6 viste fredag 21. juli en godbit for seere med skrekkblandet fascinasjon for journalistikk i begrepets videste forstand: dokumentarfilmen Paparazzi.

Hatet og foraktet - i første bilde møter vi mennesket bak linse-fallosen, fotografen som forteller at det er mange mennesker her i verden han kan føle sympati for. Ikke verst, tenker vi; følelser og all ting. Payoff følger: «But celebrities having their pictures taken are not among them.» Visst pokker, har kjendisene valgt å brette seg ut for oss i tide og utide, så er det vel til pass for dem, ekle, selvsentrerte mediehorer som de er. De ville jo vært null og niks i andre sammenhenger, uten hjelp av fotografene. Ikke sant?

Paparazzi-natten består av venting, snoking, spaning, og atter venting. Vi får endog en viss forståelse for den geskjeftige arbeidskaren, som gir et sympatisk inntrykk når han påpeker at de ikke ville ta bilder av f.eks. Patsy Kensit i bikini i egen hage. Offentlige steder derimot, ja det er offentlighetens og sladrepressens eiendom. Det virker renhårig nok, inntil vi ser oppslaget Patsy with fatsy. Sistnevnte er nemlig Jim Kerr, som nok ville byttet denne offentligheten med arkivbilder fra Simple Minds' glansdager. Dengang ei. Du bruker ikke mediene til å komme deg frem, for så å slå av. «The world is not like that» sier paparazzien. Brutalt, men greit nok; the name of the game. Bortsett fra at den verden han forholder seg til er avgrenset til The News of the World.

Et rotterace

Det er en nedverdigende arbeidssituasjon, det fremgår med all tydelighet idet et bytte kommer til syne. Noen kaller dem gribber, andre mener rotterace er en bedre beskrivelse. De skriker og tigger om linsefôr, og minner om krigsfanger rundt årets første sjokoladebit. Det er en hard konkurranse, forstår vi, og etter en lang natts venting får de en trøstepremie i form av Pamela Anderson. Og lite glamorøst er det. Etter mange nytteløse timer - «the first busty lady shows up, and they shoot a whole roll..» Vår paparazzi-mann kommenterer lakonisk, uten overdrevne bibetydninger. Spoken like a true craftsman: «It's a lousy job, but someone's got to do it.» Han utdyper: «Without us, what would The News of The World be?.» So much for the ethics; ytterste legitimeringsinstans er begrenset av bransjen, alltså betalende kunder. Punktum. Det kommer ikke som noe sjokk at mennesker i tabubelagte næringer har et moralsk univers på størrelse med en osteklokke. Det som gjør inntrykk er å se et såpass sjeldent eksemplar av fagidioti, der refleksjon og rettferdiggjøring av egen plass i tilværelsen strekker seg nøyaktig så langt, men ikke lenger: oppdragsgiver. Sant nok; ansvaret plasseres der det hører hjemme, og det frister å snu retorikken: Uten News of the World og dens like - what would the paparazzi be?

Inntil videre holder vi en knapp på den gode gamle avskyen for åtseldyr, uaktet åtselets konsistens. Vi burde kanskje slutte med å rynke på nesen når de fôrer oss med råttenskap, men, som han selv sa: verden er nå engang slik.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.