[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Om Olav Digre

APROPOS

BENTE LOHNE

Olsok eller Olavsvaka er betegnelsen på en særskilt utformet midnattsmesse som ble feiret på årsdagen for Hellig-Olav Martyrs død den 29. juli. Denne Olav, sønn av Harald, var en norsk konge som falt i slag oppe ved Trondhjemskanten i begynnelsen av det 11. århundre, han var involvert i 1030 og alt det der. Men selv før han ble hellig, våkte de dag og natt over kista for å forhindre at hans tallrike fiender skulle få tak i liket og mishandle det, og senere for å holde det innenfor Familien nøyaktig hvor mye - eller lite - hår, skjegg og negler vokste etter hans død. For som enkelte hevdet, blant dem den formastelige kvinnen Alfiva, så vokste det ikke noe mer på ham enn på mange andre lik, og folk råtner senere i sand enn i vanlig jord. Men da grep Einar Tambarskjelve inn, «han sa hun skulle tie stille og brukte mange harde ord mot henne». En kilde i nærheten av hans første gravplass viste seg å ha undergjørende virkning, erkebiskop Øystein tok hånd om nøkkelen til den nye, dyre kisten med fløyelsomheng, og valfarten til Klemenskirken kunne begynne.

Olav Haraldssons fiender faller liksom litt ut av soga etter dette, for det er som kjent seierherrene som skriver historien, og Olavs venner var noen glupe realpolitikere som klarte å vende død manns nederlag til seier for gjenlevende støttespillere. En skal f.eks. være både kaldblodig og kvikk i toppen for å komme på, midt i slagets hete, at liket saktens fortsatt kan sitte oppreist på en hest bare det får litt støtte bak, og er det da litt tåke i grålysningen, blir miraklet desto mer håndfast, og man utbygger legenden med himmelske dufter, klokker som ringer av seg selv, lys som uforklarlig tennes, osv.

Det blir liksom litt banalt, etter alt dette, å fokusere på trivielle ting som kroppsbygning, temperament og konkrete handlinger. Jeg nevner det likevel, Olav var heller liten og tettbygd, grovskåren om man vil, overvektig og med diger ølvom - derav kallenavnet Digre, som betyr Tjukk. Han bidro sterkt til at norske høvdinger omgjorde sine tre årlige blot til mer alminnelige vennefester til jul, påske og utpå høsten en gang - noe forskerne kaller et ytre sædskifte. Han hadde også enkelte gode sider, som at han insisterte på lik straff for rik og fattig, noe de rike irriterte seg grenseløst over. Men den godeste Olav hadde ikke helt fått med seg de 10 bud, dette med du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, for når han dro frem for å kristne landet, brant gårdene fritt på begge sider der han dro frem, og mennene hans ranet og røvet med hellig-kongens velsignelse.

Kongen var heller ikke begistret for majestetsforbrytelser, som at hodene til ofre for tvister som var kongen uvedkommende, trillet ned på hans konglige føtter under måltidet og sølte til duken, men han var påpasselig med å vente til over helgen med å henrette de skyldige.

En enkelt mann prøvde å henvise til Kvite-Krists langmod og storsinn under parlamenteringer med hissigproppen Olav, men han fortsatte å være såpass oppfarende at man ikke turde forstyrre ham da det var fare for nyfødte baby Magnus' liv - for kongen hadde gitt beskjed om at han ikke skulle vekkes. En tro tjener påtok seg da på eget ansvar å ordne med nøddåp for kongssønnen, vel vitende om at også dét kunne komme til å koste ham livet - og det var på hengende hår at det ikke gjorde det.

Vi har andre rollemodeller i vår norske folkloresamling. Den mest markerte kontrasten til Olav Tjukken må vel bli Ola Glomstulen, dere vet han med «ei gamal grå geit» og «eit fingerbøl malt», en syltynn stakkar som drømte om fete pølser og tønner med øl. Vi har også den byttebevisste Per Spell(e)mann, av type klart i slekt med en annen varebytter, Gudbrand i Lia. Som ikke må forveksles med Dale-Gudbrand, en figur fra kong Olavs tid. Han er mest kjent for episoden der hans store stolthet, den gullbehengte Åsa-Tor som spiste fire brødblingser med kjøttpålegg hver dag, splintres av kongsmennene så rotter, øgler og padder rømmer i strømmer fra det ødelagte gudebildet - en sann ydmykelsens dag for Gudbrand. Selv om han fikk beholde gullet.

Var Olav Haraldsson hellig? Opphøyet? Stor? Storkjeftet? Storsinnet? Stormannsgal? Han var ihvertfall diger, resten er ikke godt å si.

Ill. Sig. Rudi

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.