i løse luften

Ord vi ikke hvisker til hverandre, men som sommervinden bærer i seg. Jeg hørte din stemme. Deg. Din stemme når den milde havsluften nådde meg i Skippergaten. Bakfra. Og litt fra siden. En kastevind. Et grep. Du var ikke der, selvfølgelig. Bare en udefinerbar følelse av glede. Du og gleden. Samtidig. Som en sommerdans i mine sansekanaler.

Avstand. Lettere å elske da. Lettere å føle da. Du møtte meg i Skippergaten. Utvisket. Utvisket og tilstede ved lukten av vått salt i tørre sommergater. Så lett alt var. Da. Da du kom til meg uten ansikt. Uten kropp. Uten synd. Så lett å elske da. Utvisket.

Jeg hørte din stemme, min kjære. Men du sa ingenting. Var bare ord. Ord vi ikke hvisker til hverandre, men som sommervinden bærer i seg. Ord som kommer blindsiden, og er mere enn seg selv. Noe annet enn seg selv. Et århundrenes forvagede, dypfølte minne. Et øyeblikkets forklarede sansedans. Spør meg ikke mere. Det var der, bare.

Avstandens mildhet. Avstandens nærhet. Lukten av vått salt i tørre sommergater. Salt hav lukter så søtt i tørre sommergater. Avstand. Vi var ikke lenger deg og meg. Ikke lenger deg og meg, men følelsen av hverandre. Så lett det var da. Et øyeblikk i Skippergaten. Et øyeblikk som strøk meg over kinnet. Øyeblikket: Havslukten kom. Drenket meg. Løftet meg opp. En slags dåp. Dåp. Noe hellig.

Noen ganger. Og dette var en av de gangene. Noen ganger når man er i fart. Etter utallige telefoner og anslag på datamaskininen. Noen ganger kommer man opp i samme fart som verden utenfor.

Som to tog. To tog som suser avgårde ved siden av hverandre i 120. Et lite øyeblikk står alt stille. Farten oppheves ved at noen annet har samme fart som deg selv. Og man ser. Ser et ansikt. Et ansiktsdrag. Kjenner lukten av en annens pust gjennom to vinduer i 120. Hører ord over lepper som ikke beveger seg. Dette var en av de gangene. Som ord vi ikke hvisker til hverandre, men som sommervinden bærer i seg.

Og etterpå var bare etterpå. Minnet. Rekapitulasjonens duvende avmakt. Bare avdempede bølger gjennom kroppen. Var jo egentlig bare på vei hjem. Sa til meg selv: Du skulle fanget det øyeblikket. Fanget det øyeblikket og holdt det fast. Går ikke. Gikk ikke. Satt meg på trikken. Tenkte: Nå er jeg død. Igjen.

Pål Mathiesen


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

i løse luften

Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.04 redaksjon@morgenbladet.no Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.

Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.04 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.