Vest-Sahara: FN gir opp avkolonisering?

Afrikas siste koloni, Vest-Sahara, har ennå ikke fått sin frihet. Etter at forberedelsene til en folkeavstemning om områdets fremtid brøt sammen tre og et halvt år etter den opprinnelige FN-planen, henger prosessen i en tynn tråd.

AV RONNY HANSEN

Den vestsahariske frigjøringsorganisasjonen Frente POLISARIO og internasjonale observatører i det okkuperte området peker nå på at de marokkanske militærmyndighetene fortsetter den grove undertrykkelsen av de opprinnelige innbyggerne, sahrawiene, at de fortsetter sin koloniseringspolitikk ved å sende stadig flere sivile settlere inn i okkuperte områder og at de legger alle mulige hindringer i veien for FN-operasjonen. Da åtte sahrawiske studenter den 21. juni ble idømt fengselsstraffer på mellom femten og tyve år for å ha deltatt i et fredelig møte til fordel for uavhengighet for Vest-Sahara, var begeret fullt for Frente POLISARIO. Frigjøringsorganisasjonen følte at den ikke lenger kunne ha tillit til FN og fredsprosessen, og valgte å avbryte samarbeidet. Etter ekstra forsikringer fra blant annet FN og OAU valgte POLISARIO denne uken likevel å gjenoppta samarbeidet for å redde den skjøre prosessen.

FN hangler videre

Selv det beinharde apartheid-regimet i Sør-Afrika under Botha var på slutten av åttitallet villig til å la FN arrangere en folkeavstemning i deres koloni Namibia, og lede landet frem til selvstendighet og frihet. FN-planen for en folkeavstemning i Vest- Sahara var i stor grad basert på de gode og positive erfaringene fra avkoloniseringen av Namibia. Spørsmålet vestsaharierne skal svare på i folkeavstemningen er om de ønsker nasjonal selvstendighet eller integrasjon med okkupasjonsmakten Marokko.

Det marokkanske regimet viser ikke på langt nær den samme samarbeidsviljen overfor FN, men opplever ikke en brøkdel av det internasjonale press og fordømmelse som apartheidregimet før det bøyde seg. Marokkanske manøvre og direkte sabotasje mot FN-operasjonen MINURSOs anstrengelser for å arrangere en folkeavstemning i den tidligere spanske kolonien truer nå endelig med å velte hele den tidkrevende og kostbare prosessen og dermed kaste de to motstanderne - den marokkanske hæren og den vestsahariske frigjøringsorganisasjonen Frente POLISARIO ut i krig igjen etter nærmere fire års våpenhvile. Det ville bety et formidabelt prestisjenederlag for FN og farene forbundet med en regulær krig i dagens Nord-Afrika kan knapt overvurderes.

Sammenlignet med de nederlagene FN har gått på i andre deler av verden i løpet av de siste årene, spesielt i Somalia og i Bosnia, kan konflikten om Vest-Sahara - et tørt, tynt befolket ørkenområde i nordvestafrika virke ubetydelig, men oddsene er adskillig høyere enn det kan late til ved første øyekast.

Gir opp avkolonisering?

I år, ved femtiårsjubileet for de Forente Nasjoners grunnleggelse, kan FN komme til å gi opp en av sine viktigste oppgaver før den er fullført - avkoloniseringen av Afrika.

Vest-Sahara, som inntil Francos død i 1975 var en spansk koloni, ble etter hemmelige avtaler med det spanske regimet straks okkupert av Marokko og Mauritania, som hadde historiske krav på det ugjestmilde, men ressursrike området. Den vestsahariske frigjøringsorganisasjonen Frente POLISARIO ( Frente Popular para la Liberación de Saguia el- Hamra y Río de Oro) som siden 1973 hadde kjempet mot de spanske kolonimyndighetene, fortsatte frigjøringskampen mot Marokko og Mauritania. Mauritania trakk seg etter noen få, harde krigsår fra sine krav på Vest-Sahara og anerkjente, i likhet med etter hvert 75 andre land verden over Den Arabiske Demokratiske Republikken Sahara (SADR) som POLISARIO hadde utropt i 1976. Marokko ville imidlertid ikke gi opp Vest-Sahara, og befestet det meste av territoriet, inkludert hovedstaden El-Aioun og de viktige fosfatgruvene i Bou Craa bak en 2200 km lang stein- og sandvoll utstyrt med minefelter og vaktposter. Frente POLISARIO har fortsatt frigjøringskampen fram til i dag fra baser i det sørvestlige Algerie, hvor nærmere 170 000 sahrawiske flyktninger lever på det tjuende året i hardt prøvde, men velorganiserte flyktningleirer administrert av POLISARIO.

1991-fredsplanen

Etter mange års forhandlinger mellom FN, Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU), Marokko og Frente POLISARIO, ble partene enige om en fredsplan for området i 1991, nedfelt i sikkerhetsresolusjon 690 april samme år. Fredsplanen innebærer en seks måneders overgangsperiode innledet ved en våpenhvile. Deretter følger utvekslingen av krigsfanger mellom de to partene, reduksjon av det marokkanske militære nærværet til 65 000 mann over en tremånedersperiode, avvæpning av de to partenes hærer og samling av de to hærene på avtalte steder, repatriering av sahrawiske flyktninger fra nabolandene (hovedsaklig Algerie og Mauritania), identifisering og registrering av de stemmeberettigede og til slutt- folkeavstemningen.

Overgangsperioden startet optimistisk med en våpenhvile i september 1991, med den tro at fredsplanen var klar nok og at det ville være mulig å avholde folkeavstemningen seks måneder etter. Men den gang ei. Selv om partene allerede i 1988 var enige om at den spanske folketellingen i territoriet fra 1974 skulle ligge til grunn for fastsettelse av manntallet, presenterte Marokko en liste med navn på ytterligere 125 000 personer som de mente burde ha stemmerett - etter at avtalene var underskrevet og overgangsperioden var igang. Disse personene er ifølge Frente POLISARIO marokkanske statsborgere som ikke har noen tilknytning til området. Hvis disse tillates å stemme i folkeavstemningen, vil det som skulle være sahrawienes anledning til å utøve sin rett til selvbestemmelse bli omgjort til en farse og en rein marokkansk maktdemonstrasjon. Ifølge den spanske folketellingen er det omtrent 72 000 personer med stemmerett i Vest-Sahara.

Siden er det bare gått utfor med fredsplanen. Våpenhvilen er rett nok avholdt selv om foreløpig bare 600 av den totale planlagte styrken på tilsammen 2700 FN-observatører har ankommet området.

Kriteriene for å få stemmerett i folkeavstemningen har etter press fra Marokko konstant blitt utvidet, og sterk uenighet mellom partene om hva som skal til for å oppfylle kriteriene har ført til at prosessen med å registrere og identifisere potensielle stemmeberettigede har gått veldig tregt og i lange perioder gått helt i stå. Det er per i dag nærmere 235 000 personer som søker om å bli inkludert på listen og ytterligere 100 000 på venting. Både kriteriene for stemmerett og den praktiske kontrollen av disse er dessuten meget kompliserte. Identifiseringsoffiserer fra FN intervjuer så hver eneste søker under tilstedeværelse av representanter fra Marokko og Frente POLISARIO, observatører fra OAU og en stammeleder for den enkelte søkers delstamme fra begge sider i konflikten. Stammeledernes rolle er å bekrefte at den enkelte søkeren virkelig er den han eller hun påstår å være og ellers bekrefte annen relevant informasjon om søkeren. Hvis de to stammelederne er uenige om en persons identitet og tilhørighet til delstammen, diskvalifiseres søkeren. Hittil er kun 45 000 søknader behandlet, og de to stammelederne er uenige i hele 60 prosent av tilfellene.

Marokko trenerer FN

I tillegg har de marokkanske myndighetene hele tiden lagt alle mulig administrative og militære hindringer i veien for FN-styrkene, fortsatt undertrykkelsen i de okkuperte områdene og oppført seg svært arrogant overfor identifiseringskommisjonen. Senest i fjor høst trakk FN-operasjonens administrerende direktør, amerikaneren Frank Ruddy seg fra sin stilling etter en heftig krangel med sine overordnede i FN fordi han mener MINURSO er blitt «et instrument for Marokkos dominasjon av identifiseringsprosessen». I en rapport til den amerikanske kongressen i januar i år forteller han om hvordan agenter fra det marokkanske innenriksministeriet utplassert i territoriet står utenfor identifiseringssentrene og forsøker å skremme bort eventuelle stemmeberettigede sahrawier fra å oppsøke FN-kontorene for å registrere seg. De som våger å registrere seg blir av de samme agentene avkrevet den kvittering de får fra identifiseringskommisjonen som bevis på at de har registrert seg og som de senere må ha for å få stemmebevis når det endelige manntallet ligger ferdig. Det er dermed fare for at feil personer kan komme og kreve stemmebevis når folkeavstemningen skal avholdes. Ruddy protesterte også mot at de ansvarlige FN-myndighetene aldri reagerer overfor det han kaller «pøbelaktig opptreden» fra de marokkanske okkupasjonsmyndighetene. I sin rapport forteller han hvordan marokkanerne behandler FN-kontorene som sine egne og når de vil og til stadighet sender inn grupper med brannmenn på øvelse eller bruker lokalene og utstyret til andre formål. Flere observatører i både media og diplomatiske kretser anser nå de marokkanske manøvrene som et helt klart forsøk på å gjøre hele fredsprosessen så langdryg, kostbar og frustrerende at verdenssamfunnet går lei av hele konflikten, trekker FN- operasjonen ut og lar Marokko beholde Vest-Sahara.

Til Marokkos fordel

Vestsaharierne føler i stadig større grad at prosessen er vridd til Marokkos fordel. Besøkende i de vestsahariske flyktningleirene i sør-Algerie, hvor det tidligere rådde stor optimisme og glede over å snart kunne vende hjem, kan fortelle om stadig større pessimisme og frustrasjon over at verdenssamfunnet og FN ikke ser ut til å være villig til å oppfylle sine forpliktelser og løfter overfor dem.

Frente POLISARIO frykter nå at hvis ikke verdenssamfunnet stiller krav om at Marokko oppfyller sine forpliktelser overfor fredsplanens ånd og bokstav, kan hele den skrøpelige prosessen ende i fiasko. En slik situasjon ville føre til at FN ville bli ytterligere diskreditert som fredsskaper og at den grusomme ørkenkrigen gjenopptas.

BILDETEKSTER:

1 (folk i tog med flagg): FN FEILER? Vi FN oppgi avkoloniseringen i Vest-Sahara? FOTO: Ronny Hansen

2 (bruk orginal bildetekst)


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]