[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Femti år siden «Little Boy»

Var beslutningstakerne klar over konsekvensene da de for femti år siden - 6. august 1945 - slapp atombomben «Little Boy» over Hiroshima? Nyere historieskrivning antyder at man handlet etter snevre taktiske hensyn og maktspill.

AV ANDREAS VIESTAD

Den allmenne historiefortolkningen av Hiroshima og Nagasaki er at bombene skulle avslutte Den annen verdenskrig, og slik spare liv.

«Hva vi ønsker å tro er i dette tilfellet desverre noe helt annet enn sannheten», sier Gar Alperovitz, i sin kommende bok «The Decision To Use The Atomic Bomb». Her hevder han at president Truman brukte bomben for å markere seg som beslutningsdyktig leder og president.

«Kald krig"-tyvstart

Men Bomben var også den nye presidentens måte å tyvstarte Den kalde krigen på. Det var ikke et spørsmål om Japan ville falle eller ikke, men hvorvidt det ville skje med sovjetisk hjelp. Ved å bruke bomben visste Truman at han økte USAs innflytelse i området til sovjeternes fordel, som nå var beredt til å erklære Japan krig. Truman så, ifølge Alperovitz, det nye våpenet som en måte å myke opp Sovjet-makten på. Men for å «imponere russerne», som en av krigsministeriets analytikere uttrykte det, måtte man demonstrere dets effekt i praksis.

General Leslie Groves er også en sentral figur hvis rolle er blitt stående ukommentert i etterkrigstiden. Groves ledet «Manhattan-prosjektet», forskningen som førte frem til atombomben. I 1945 hadde man allerede brukt to milliarder dollar på dette prosjektet. Hvis ikke produktet ble vist frem, forventet man stor oppvask som kunne bety en strengere kontroll av det militære. Sammen med en rekke aktører i det militær-industrielle kompleks, var Groves en aktiv tilhenger av å benytte bomben. Ingen midler ble skydd i kampen for å slippe bomben i tiden før Hiroshima. Til slutt hadde man skremt «duene», som ville søke en forhandlingsløsning, slik at beslutningen om å benytte det nye våpen ble vedtatt nærmest uten debatt.

Disse fakta er velegnet til å belyse en dramatisk beslutning tatt for femti år siden - og for å forstå de mekanismer som kan settes i sving for å bruke «menneskets farligste oppfinnelse». Og et mønster synes å avtegne seg; det president Eisenhower senere kalte Det militær-industrielle kompleks presset på for bruk av våpenet.

Cuba-krisen

Under Korea-krigen oppsto en feide mellom USAs øverstkommanderende, general McArthur og president Truman. Forholdet hadde lenge vært spent mellom de to, men da McArthur ville bruke atombomben mot Nord-Korea havnet Truman på den andre siden - og avsatte McArthur. Vel ti år senere var det kun en sovjetisk tilbaketrekning fra Cuba som avverget kjernefysisk krig mellom supermaktene USA og Sovjet. Det syntes for første gang siden 1945 som om en av aktørene faktisk var villig til å sende en kjernefysisk ladning mot en like velrustet motstander.

«Hvis Kennedy hadde fulgt hærledelsens råd, ville historien glemt nazistene og deres nærmest beskjedne holocaust. Vårt hadde vært et historisk allmord», skriver Richard Rhodes i sin bok «Dark Sun: The Making of the hydrogen Bomb».

Selv i Vietnamkrigen ville de militære ta i bruk «vidunderbomben», da napalm og konvensjonelle våpen ikke var tilstrekkelig for en seier. Mindre kjent er det at general Schwartzkopf under Golf-krigen ønsket å avfyre en kjernefysisk ladning over Irak for å sette landets kommunikasjonsnett ut av spill. Denne løsning ble aldri iverksatt, men viser med all tydelighet de militæres tilbøylighet til å benytte alle midler i en presset situasjon.

Den nye tids uorden

I den kalde krigens tid var atom-trusselen formidabel, men våpnene var under kontroll av angivelig ansvarlige ledere. I dag er imidlertid terrorbalansen erstattet av den nye tids uorden. Faren for at ekstreme grupperinger kan få tak i våpenet og holde verdenssamfunnet som gisler, betydelig større - blant annet som følge av Sovjet-imperiets oppløsning. De siste par årene har tysk politi også gjort beslag på plutonium. Så langt synes imidlertid verdenssamfunnet å være i forkant av problemet. Iraks atomplaner er bombet ned til et minimum. Nord-Korea har lovet å skrinlegge sine atom-planer mot en klekkelig erstatning fra USA og sin nabo i sør, og de tidligere republikkene i Sovjet-samveldet har alle gått med på å levere våpnene til Russland. Da er problemet at ingen vet hvor Russland går. Dermed er det ikke Russlands styrke, men svakhet som blir Vestens hovedproblem. Det - samt 3000 kilo plutonium på avveie - påkrever en sindig balansepolitikk i årene fremover.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.