[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Atombombene som gav liv

På slutten av 1980-tallet kom boken «Thank God for the Atom Bomb», skrevet av Paul Fussell, på markedet. Forfatterens takknemlighet skyldes hans hellige overbevisning om at Bomben reddet livet hans.

AV KNUT GABRIELSEN

Paul Fussell var US-soldat i Europa da Tyskland kapitulerte, og han ble deretter sammen med resten av avdelingen transportert til Filippinene, der de skulle klargjøre for invasjon på en av de japanske hovedøyene. Dette til tross for at Fussell var skadet i ene foten og store deler av baken var skutt bort (erklært 40 prosent invalid da krigen var over). Avdelingen hans rakk imidlertid ikke å bli satt inn i kamp før japanerne kapitulerte. Tapsprosenten i Stillehavskrigen var høy, og den ble høyere jo nærmere amerikanerne kom Japan - så høy at Fussells takknemlighet er statistisk vel begrunnet.

Erfaringen

Fussell legger lite imellom i sine angrep på fremtredende, navngitte for det han oppfatter som dobbeltmoral, og utspill som han tolker som anklager om at det var umoralsk å ikke dø i Stillehavskrigen. I tillegg ser han en intellektuell og sosial hovering i mye av kritikken. Særlig reagerer Fussell sterkt på kritikken fra representanter for de intellektuelle i USA. Felles for disse er at ingen av dem deltok i krigen, og var langt fra å bli utskrevet til invasjonen i Japan. De mangler, med Fussells ord; Erfaringen - å ha kjempet med livet som innsats i fremste linje. Jo lenger de er fra den brutale virkelighet, jo lettere har de for å snakke, sier Fussell, som siterer fra et brev en Stillehavssoldat sendte sine foreldre; «Når jeg hører noen mener vi skal slåss mot japanerne i flere år og ofre hundretusener av soldater hvos nødvendig, da får jeg lyst til å vite hvor vedkommende befinner seg - de er aldri her i Østen» - skrev marineløytnant John F. Kennedy.

Den kjente økonomen John K. Galbraith har vært blant de hardeste kritikerne av Bomben - ofte med det Fussell oppfatter som en moraliserende undertone. Dette er Fussells kommentar; «Hva gjorde han så under krigen? Jo, han arbeidet i Prisdepartementet i Washington. Jeg forlanger ikke at Galbraith skulle få halve baken skutt vekk, jeg bare slår fast at det fikk han faktisk ikke.»

Ronald Reagen er den eneste av etterkrigspresidentene som var i «militær alder» under krigen - uten å trekke i uniform. Fussell siterer Arthur Schlezinger (rådgiver til president Kennedy), som har sagt at «(Reagen) kjempet krigen på filmlerretet i Hollywood, sov i egen seng hver natt, og må øyensynlig ha fått sine ideer om krigen ved å lese Readers Digest!». Fussell legger til at dersom Reagen hadde hatt Erfaringen, ville han ikke begått den dumheten å besøke den militære kirkegården i Bitburg, der det ligger SS-soldater.

Overklassekritikk

For Paul Fussell handler også om «the dirty little secret og social class». De som mener Bomben var et feilgrep, ser ut til å mene at det ville ha vært bedre å la tusener av amerikanske soldater dø i «ærlig» nærkamp på strendene. Folk med slike holdninger kommer ikke fra de samfunnslag som forsyner landet med infanterister og piloter, påpeker Fussell. Saken er at storparten av de med Erfaringen hverken var eller er særlig utdannede menn. De fleste har tiet om det de var med på under krigen, og har ikke deltatt i noen offentlig debatt. Svært få er blitt journalister eller professorer i samtidshistorie eller internasjonal politikk. Slik sett er Paul Fussell et unntak, og han føler seg derfor forpliktet til å tale «den tause veterans sak» og protestere imot det han oppfatter som bebreidelse om at det var umoralsk å komme hjem fra krigen med livet i behold. Krig er vanvidd, og dét ville ikke bli mindre sant om de allierte ofret egne soldater for å spare fienden, sier Fussell, som ikke er i tvil om at også Japan ville har benyttet bomben dersom de hadde hatt den.

Paul Fussell har ingen problemer med å innse hvilket fryktelige våpen dette var - og er. Men han reagerer på romatiseringen av den konvensjonelle krigen. Den var alt annet enn konvensjonell i betydning i betydningen «i henhold til internasjonale konvensjoner». Ikke minst i Stillehavskrigen ble det begått bestialske grusomheter - på begge sider. Japanerne torturerte fangene på utspekulerte måter, men amerikanerne lå ikke langt etter. Det var ingen tilfeldighet at den amerikanske øverstkommanderende for Stillehavsflåten høsten 1942 sendte ut følgende ordre: «Ingen del av fiendens kropp må bli tatt som suvenir. Kommanderende offiserer å reagere med kraftige disiplinære tiltak…"

…skal ondt fordrive

Paul Fussell mener ikke at Manhatten-prosjektet og resultatet av det skal «fredes» for alltid. Tvert imot. Men debatten må ikke foregå isolert i begrepenes verden slik at man ender opp med en normativ konklusjon som impliserer at noen menneskers liv er mer verdt enn andres. Da blir det moralisme mer enn moral, mener Fussell, som synes det er like vanskelig å akseptere forenklingen av den aktuelle problemstillingen, som fordømmelsen.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.