Francesco Bentivegna og Henning Laugerud

Foredraget er i sin helhet publisert i New York Review of Books. Denne delen av foredraget har tidligere stått på trykk i den italienske avisen La Repubblica 2. juli i år.

JULIUS EVOLA

(1898 - 1974)

Julius Evola, som Eco henviser til i sin artikkel, er en av de sentrale tenkere for det nye høyre, ikke bare i Italia, men også i Frankrike og Tyskland. Evola er på mange måter en person som knytter flere sider ved fascismen sammen, et slags mentalt knutepunkt, samtidig som han representerer forbindelse mellom de gamle og de nye fascistene.

Evola startet sin karriere rundt første verdenskrig som maler, med forbindelser både til futurismen og dadaismen. Han var personlig venn av f. eks. Tristan Tzara. Etter første verdenskrig begynte han å sysle med filosofi. Hans viktigste inspirasjonskilder var i denne tiden Nietzsche, Otto Weiniger og Max Stirner. Utover på tyvetallet lanserte han sin magiske idealisme som motidé til Hegels idealisme og hans arvtagere. Dette var en slags handlingsidealisme, eller en praktisk idealisme hvor jeg'et skaper virkeligheten og fremstår som det absolutte individ. Etterhvert ble han mer og mer påvirket av østlig, særlig indisk tenkning, og beveget seg over i okkultismen. I mellomkrigstiden skrev han to verk som vekket stor interesse i fascistpartiet i Italia og blandt toneangivende kretser i det tyske nazi-partiet. Dette var Imperialismo pagano (Den hedenske imperialisme) fra 1928, hvor han bl.a. tok til orde for å gjenopplive den gamle romerske keiserkult. Den andre var Rivolta contro il mondo moderno (Opprøret mot den moderne verden) fra 1934. Denne siste er en av hans mest populære bøker og den som kanskje står mest sentralt for det nye høyre idag.

Under andre verdenskrig skrev Evola flere bøker om raselære og pleiet nære kontakter med Himmler og hans SS, som Evola så på som den nye tids avantgarde av overmennesker. Han skrev også en bok hvor han laget en slags antropologi for det nye fascistiske mennesket, som falt i smak hos Mussolini. I denne tiden hadde han også nære kontakter med nazistenes «sjefsideolog» Alfred Rosenberg og den rumenskfødte religionsviteren Mircea Eliade. Han orienterte seg stadig nærmere nazismen, og skrev også en anti-semittisk bok. Han deltok også i Saló-republikken som ble opprettet etter 1943 i de tysk-kontrollerte områdene i Italia.

Etter krigen ble han boende i Roma hvor han fortsatte sitt arbeide, som guru både for okkultister og ny-fascister. Evola var en person som aldri fornektet sin fortid eller så noe galt hverken hos seg selv eller i hans høyt beundrede SS.

Evola ble aldri noen offisiell ideolog for den historiske fascismen i Italia, til det var han for ekstrem og eksotisk, men han tilhørte kretsen av sentrale teoretikere og modernitetskritikere som befant seg i fascismens omland. Etter andre verdenskrig har han imidlertid blitt en av de sentrale ideologiske referanser for det nye høyre. Han er en sentral ideologisk inspirator for det ny-fascistiske MSI som idag er en del av Alleanza Nazionale (ett av partiene i koalisjonsregjeringen til Berlusconi).

REAKSJONENE

Etter at denne artikkelen hadde stått i La Repubblica, lot ikke reaksjonene fra høyresiden vente på seg. I Il Secolo d'Italia, avisen til det ekstreme høyrepartiet Alleanza Nazionale, ble Eco karrakterisert som: «En skjeggete alexandrinsk guru, hvis fornuft ikke avler annet enn uhyrer.» og «En rød baron som lider av kulturell konformisme, ideologisk hat og manglende evne til seriøs historisk refleksjon.» Fra partiets «sjefsideolog» D. Fisichella, som er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Roma, kom følgende klare melding: Umberto Eco burde holde seg til å skrive romaner og ikke blande seg i inn i ting han ikke hadde rede på. En mer illustrerende reaksjon kunne vel neppe Eco ønsket seg.

Eco har gjennom sine spissformuleringer satt igang en intens og betimelig debatt om sentrale sider ved den fascistiske mentalitet, og det politiske klima i dagens Europa. Det er viktig å ha i bakhodet når man leser dette at Umberto Ecos mentalitetsbeskrivelse ikke bare gjelder Italia eller refererer seg til italienske forhold. Dette er viktig å få frem, særlig for oss nordmenn som har så altfor lett for å tro at vi er verdens snilleste mennesker, og at nazister er noe som bare finnes i Utlandet (også noen rabbagaster i Hokksund da!). Det burde ikke være vanskelig å finne lett gjenkjennelige trekk i vårt eget politiske og mentalitetsmessige landskap, uten at vi behøver å gå til EU-kampen sist høst. Den ur-fascistiske mentalitet er et internasjonalt fenomen.

FASCISMENS ARKETYPER

AV UMBERTO ECO

Med fascisme begrepet skjer det det samme som ifølge Wittgenstein skjer med spill-begrepet.

Et spill kan være kompetitivt eller ikke, det kan involvere en eller flere personer. Et spill kan kreve spesielle ferdigheter eller ingen overhodet, det kan ha premier f.eks. penger, eller ingen premie i det hele tatt.

:Spillet er en serie av ulike aktiviteter som bare fremviser en tilsynelatende likhet.(…)

:Fascismen er blitt et uttrykk som kan tilpasse seg alt, fordi det er mulig å fjerne fra et fascistisk regime en eller flere kjenntegn- samtidig som man alltid kan gjenkjenne det som fascistisk. Man kan fjerne imperialismen fra fascismen og vi har Franco eller Salazar. Man kan fjerne kolonialismen, og vi har den balkanske fascisme. Hvis man legger til den italienske fascismen en radikal anti-kapitalisme (som aldri tiltalte Mussolini noe særlig) så har vi Ezra Pound. Hvis man legger til dyrkingen av keltisk mytologi og Gralsmystikk (helt fremmed for den offisielle fascismen) så har vi en av de mest «respekterte» fascistiske guruer, Julius Evola.

:Til tross for denne forvirring, tror jeg det er mulig å liste opp de typiske særtrekk for det som jeg ville kalle <I>ur-fascismen<I> eller <I>den evige fascisme<I>. Disse særtrekkene kan ikke settes opp i et avgrenset og entydig system. Mange av dem er selvmotsigende og er i tillegg også typiske for andre former for despotisme eller fanatisme. Men det er nok å ha ett disse kjenntegnene for at den fascistiske tåke skal fortette seg.

EN: Det første særtrekk ved <I>ur-fascismen<I> er dyrkingen av tradisjonen. Tradisjonalismen er imidlertid eldre enn fascismen. Denne tenkemåten var heller ikke utelukkende typisk for den katolske mot-revolusjonære tenkning etter den franske revolusjon, men oppsto i løpet av sen-ellenismen, som en reaksjon til den klassiske greske rasjonalisme.

:Ved Middelhavsbassenget, begynte folk med forskjellige religioner (alle med overbærenhet akseptert i det romerske Pantheon) å drømme om en åpenbaring mottatt ved menneskehetens historiske morgengry. Denne åpenbaring hadde i lang tid vært gjemt under et slør av glemte språk. Den ble betrodd til egyptiske hieroglyfer, til keltiske runer, til ennå ukjente østlige religiøse tekster.

:Denne nye kulturen måtte bli synkretistisk. Synkretisme er ikke bare, som det sies i ordbøkene, en kombinasjon av forskjellige forestillinger og ritualer. En slik kombinasjon, må tolerere motsigelser. Alle originale budskap innholder en kime av visdom og når det ser ut som om de sier forskjellige eller uforenlige ting, er det bare tilsynelatende, fordi alt alluderer, ved allegorier, til ur-sannheten.

Konsekvensen av dette er at kunnskap ikke er å nå frem til nye erkjennelser. Sannheten har vært forkynt en gang for alle og vi kan bare forsøke å avdekke dens dunkle og tilslørende budskap.

Det er nok å se på en oversikt over fascistiske bevegelser for å finne de viktigste tradisjonalistiske tenkere. Den nazistiske gnosis levet av tradisjonalistiske, synkretistiske og okkultistiske elementer.

Den viktigste teoretisk kilde for det nye høyre i Italia, Julius Evola, har blandet Den hellige gral med Sions vises protokoller og alkymien med det hellig romerske keiserriket. Det er et faktum at en del av det italienske høyre, for å vise sin mentale åpenhet, i de siste har utvidet sin leseliste med De Maistre, GuŽnon og Gramsci. Dette er et meget opplysende eksempel på synkretisme.

Går man og titter i de bokhyllene som i biblioteker og i bokhandeler bærer merkelappen «New Age» kan man til og med finne Den hellige Augustin. Han var så vidt jeg vet, ikke fascist. Men et faktum er det allikevel at i det øyeblikket Augustin settes sammen med f.eks. Stonehenge, da har man et symptom på Ur-fascismen.

TO. Tradisjonalismen impliserer og så avvisning av det moderne. Både fascister og nazister dyrker teknologien, noe de tradisjonalistiske tenkere vanligvis avviser som en fornektelse av de tradisjonelle åndlige verdier. Tross alt, selv om nazismen var stolt av sine industrielle suksesser, var deres lovsang av moderniteten kun et overfladisk idŽ i en ideologi basert på blod og jord (Blut und Boden). Avvisningen av den moderne verden er kamuflert som en fordømmelse av den kapitalistiske levemåte, men det derier seg hovedsakelig om en avvisning av ånden fra 1789 (eller av 1776 for den saks skyld). Opplysningstiden, fornuftens tidsalder, blir sett på som begynnelsen på det moderne forfall. Derfor kan man også definere ur-fascismen som irrasjonalisme.

TRE. Irrasjonalismen er også knyttet til dyrkelsen av handlingen for handlingens egen skyld. Handlingen er vakker i seg selv og den må gjennomføres forutfor-og uten refleskjon.  tenke er en form for kastrasjon. Derfor er kultur suspekt, dersom kultur blir forstått som kritiske holdninger. Fra erklæringen som attribueres Goebbels ("når jeg hører ordet kultur - trekker jeg min pistol") til den hyppige bruk av utrykk som «jævla intellektuelle», «snobbete radikaler», «universitetene er kommunist-reir», ser vi at skepsisen og den fiendtlige innstilling til den intellektuelle verden alltid har vært et symptom på ur-fascismen. De offisielt fascistiske intellektuelle er og har alltid i hovedsak vært opptatt av å anklage den liberale inteligensia for å ha forlatt de tradisjonelle verdier.

FIRE. Ingen form for synkretisme aksepterer kritisk tenkning. Den kritiske ånd har som sitt «modus operandi» å distingvere og å nyansere dette et tegn på modernitet. I den moderne kultur blir uenighet forstått av det vitenskapelige samfunn som et middel til å nå frem til ny erkjennelse. For Ur-fascismen er uenighet forræderi.

FEM. Uenighet er også et uttrykk for forskjelle. Ur-fascismen vokser og ernærer seg ved å utnytte den .naturlige frykten for det som er anderledes.

Den første appell fra en fascistisk eller pro-fascistisk bevegelse vil alltid være rettet mot inntrengere. Ur-fascismen er per definisjon rasistisk.

SEKS. Ur-fascismen oppstår fra individuelle eller sosiale frustrasjoner. En ting som forklarer hvorfor et av de typiske trekk ved den historiske fascismen, var at den appellerte til en frustrert middelklasse. En middelklasse som var frustrert på grunn av økonomisk krise eller politisk ydmykelse, og som var redd for presset fra undertrykte sosiale grupper. I vår tid, hvor det gamle «proletariatet» blir mer og mer småborgerlig (og die Lumpenproletariat har ekskludert seg selv fra den politisk arena) er det i denne nye majoritet fascismen vil finne sin tilhørere.

SYV. Til de som er uten noe sosial idetitet appellerer Ur-fascismen ved å fortelle dem at det eneste privilegium som finnes er det som gjelder for alle: nemlig det å være født i det samme landet. Dette er nasjonalismen opphav. Det som kan skaffe nasjonen identiet er fienden. Derfor finner vi rotfestet i Ur-fascismens psykologi en konspirasjons besettelse, forestillingen om å være offer for et, helst internasjonalt, komplott. Det må skapes en følelse av å være i en permanent beleirings-tilstand. Den enkleste måten å mane frem en slik trussel komplott er å appellere til folks xenofobi. Men trusselen kan også komme innefra. Jødene har alltid vært et velegnet offer for konspirasjons tenkningen, de har jo den fordel at de både kan forestilles som en trussel innenfra og utenfra(…).

TTE. Tilhengerne må føle seg ydmyket av fiendens rikdom og kraft. Da jeg var barn ble det fortalt meg at engelskmennene var «folket av de fem måltider": de spiste oftere og bedre enn den fattige men nøysomme italiener. Jødene var rike og hjalp hverandre gjennom et hemmelig bistandsnett. Allikevel må tilhengerne være overbevist om at de kan beseire fienden. Denne virkelighets forståelsen blir muliggjort gjennom en stadig betydnings glidning i det retoriske register, fienden er samtidig både for sterk og for svak. Fascist-regimene er dømt til å tape sine kriger fordi de er konstitusjonelt ute av stand til en objektiv vurdering av fiendens kraft.

NI. For ur-fascismen er det ikke en kamp for livet, men tvertimot et liv for kampen. Derfor er pasifisme forræderi. Pasifismen er ond fordi hele tilværelsen er en permanent krig. Dette fører med seg et Armageddonkompleks: Når fienden endelig er knust, etter en siste altomfattende kamp, har bevegelsen vunnet verdens herredømme. En slik «endelig løsnig» implisere en påfølgende fredlig tidsalder, en gullalder drøm som står i skarp motsetning til prinsippet om den permanente krig. Ingen av de fascistiske ledere har noensinne forsøkt å løse denne selvmotigelsen.

TI Elitisme er et typisk kjenntegn ved enhver reaksjonær ideologi, fordi den i sitt vesen er grunnleggende aristokratisk. Opp gjennom historien har all aristokratisk og militaristisk elitisme hatt en inbygget forakt for de svake. Ur-fascismen kan ikke gjøre annet enn å preke en folkelig elitisme. Enhver statsborger er medlem av det beste folk i verden, partimedlemmer er de beste statsborgere, enhver statsborger kan(eller må) være medlem av partiet. Men det går ikke an å ha patrisiere uten plebeiere. Føreren, som vet at han har ikke fått makten delegert fra noen men selv har erobret den av egen kraft, vet også at hans makt baserer seg på massenes svakhet. Massene som er så svake at de trenger og fortjener en til å herske over seg. Gruppen blir hierarkisk organisert (ifølge en militær modell), enhver underordnet sjef forakter sine egne underordnede og de i sin tur forakter de som de har under seg igjen. Alt dette forsterker følelsen av en massens elitismen.

ELLEVE. I dette perspektivet, er enhver utdannet til å bli helt. I alle mytologier er helten et unntak, men i den fascistiske ideologi er helten regelen. Denne dyrking av heroismen står i direkte forbindelse med dyrkingen av døden. Det er ikke tilfeldig at de spanske falangisters motto var «Viva la muerte» (Òleve dødenÓ)(…) Ur-fascist helten er utålmodig etter å dø. Men i sin utålmodighet er han ofte flinkere til å la andre dø.

TOLV. Ettersom både den permanente krig og heroismen er vanskelige spill å spille, overfører ur-fascisten sin energi på de seksuelle spørsmål. Dette er opphavet til macho-idealet (som implisere kivenneforakt og seksuell konformisme med fordømmelse av avvikkende seksuelle vaner, fra kysthet til homoseksualitet). Siden seksualiteten også er et vanskelig spill leker den Ur-fascistiske helt heller med våpen, som blir hans falliske ersatz. Hans krigslek skyldes kronisk permanent penismisunnelse.

TRETTEN. Ur-fascismen støtter seg på en kvalitativ populisme. I et demokrati har alle borgere individuelle rettigheter, men det politiske system styres fra en kvantitativ synsvinkel (man følger flertallets beslutninger). For ur-fascismen har individene som individer ingen rettigheter. Folket er tenkt som en kvalitet, en monolittisk størrelse som uttrykker felles viljen. Side ingen guppe av mennesker kan ha en felles vilje og følgelig ikke kan artikulere en slik felles vilje, pretenderer føreren å være denne folkeviljens eneste fortolker. Borgere som har mistet sin makt til å delegere, er kallet «pars pro toto» for å spille folkets rolle. Folket er bare en teatral fiksjon. For å vise til eksempler på denne kvalitative populismen, trenger vi ikke å gå til Piazza Venezia eller til stadion i NŸrnberg. Viser allerede konturene av en kvalitativ TV- eller Internet populisme hvor de emosjonelle svar fra en utvalgt gruppe av borgere kan fremstilles som Folkets Røst. På grunn av sin kvalitative populisme, må ur-fascismen være imot de «råtne» parlamentariske regjeringer. I en av de første taler i det italienske Parlamentet, uttalte Mussolini: «Jeg kunne ha omdannet dette matte og grå rommet til bivuakk for mine avdelinger». Istedet fant han bedre innkvartering for sine avdelinger, men ikke lenge etterpå avviklet han Parlamentet. Hver gang en politiker drar i tvil parlamentets legitimitet fordi det ikke lenger representerer folkets røst, da kan vi kjenne lukten av ur-Fascismen.

FJORTEN. Ur-fascismen snakker nyspråket. Nyspråket ble skapt av Orwell i 1984, som det offisielle språk av Ingsoc, den sosialistiske engelske stat, men noen av elementene i ur-fascismen er felles for alle former for diktatur. Alle fascistiske eller nazistiske skolebøker var basert på et begrenset ordforråd og enkelt syntaks for å begrense mulighetene til en kritisk og kompleks tankegang. Men vi må også være raske til å identifisere andre former av nyspråk også når de tar form av folkelige og uskyldige talk-show.

Etter å ha pekt på det som kan være ur-fascismens mulige arketyper, tillater jeg meg å konkludere.

Morgenen den 27 juli 1943 ble det fortalt meg, over radio, at fascismen var falt og at Mussolini var arrestert. Min mor sendte meg ut for å kjøpe en avis. Jeg gikk til nærmeste aviskiosk og jeg så jeg at de hadde aviser, men navnene var fremmede. Etter å ha kastet et blikk på overskriftene, fant jeg ut at hver eneste avis skrev forskjellige ting. Jeg kjøpte en, tilfeldig valgt, og leste budskapet som var trykt på forsiden og undertegnet av fem eller seks politiske partier, Democrazia Cristiana (Kristelig demokratene), Partito Comunista (Kommunist partiet), Partito Socialista (Sosialist partiet), Partito d'Azione, Partito Liberale (Det liberale parti). Opp til det øyeblikket hadde jeg trodd at alle land hadde bare ett parti og at det i Italia kun fantes Partito nazionale fascista (Det nasjonale fascist parti). Det begynte å gå opp for meg at det i mitt land kunne ha være flere partier samtidig. Siden jeg var en kvikk gutt skjønte jeg jo at det var umulig at så mange partier hadde blomstret opp fra en dag til en annen. Jeg forsto at de alle hadde eksistert fra før, som hemmelige organisasjoner.

Budskapet feiret diktaturets slutt og frihetens tilbakekomst: talefrihet, trykkefrihet og organisasjons frihet. Disse ordene frihet, diktatur -herregud- det var første gang i mitt liv at jeg leste dem. I kraft av disse nye ord var jeg gjenfødt som et fritt vestlig menneske.

Vi må være på vakt slik at meningen med slike ord ikke blir glemt igjen. Ur-fascismen er igjen blandt oss, ofte i sivile klær. Det ville vært fortrøstningstullt for oss, dersom en eller annen hadde stått frem og sagt: «Jeg vil gjenåpne Auschwitz, og jeg vil at Svarteskjortene igjen skal marsjere over de italienske plasser» men akk, livet er ikke så enkelt! Ur-Fascismen kan dukke opp i de uskyldigste forkledninger. Vår plikt er å avsløre dette og peke på alle dens nye former - hver dag og i hele verden.

Jeg gir igjen ordet til Roosevelt: « Jeg våger den påstand at hvis det amerikanske demokrati en gang skulle stoppe opp som en levende kraft, i sitt forsøk på dag og natt å forbedre, med fredelige midler, betingelsen for våre landsmenn, da vil fascismens kraft vokse i vårt land» (4 november 1938). Frihet og frigjøring er en plikt som aldri tar slutt. La derfor vårt motto være: aldri glemme!

Oversatt fra italiensk av Francesco Bentivegna og Henning Laugerud.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.