Marmorert mascara

AV NIELS CHR. GEELMUYDEN

Det var ikke folk av fineste sortering. De var avskrap og bunnfall. Bøss og boms. I bagasjen hadde de med seg to undertøyskift og Det Gamle Testamente. Det var ikke utrustning til å bli nobel av, men de trengte ikke mer. Amerika gav de tilstrømmende alt de begjærte, og mere til. Bare man kilte henne på ryggen, lo hun frem en avling. Men kilingen tiltok og latteren stilnet. Jomfruen ble umerkelig en skjøge. Hun ofrer sin dyd og sin ærbarhet. Fremfor alt mistet hun Manitu, sin eneste venn og beskytter. Hun fordervet seg selv innenfra, og la seg som skjøger flest til den vane å skjule fordervelsen med sminke, pynt og herlig skrud. Med gjestfri hyggelighet døgnet rundt. Og våpen under hodeputen.

Jeg har som nordmenn flest bestandig reagert med redsel og mistenksomhet når ukjente mennesker uten skjellig grunn oppfører seg hyggelig. Det tilhører min barnelærdom at mennesker som oppfører seg hyggelig enten er pedofile blottere eller notoriske svindlere. Desto mer foruroliget må jeg erkjenne at ingen er så hyggelige som amerikanere. De vet ikke hva godt de kan gjøre for deg. Skoselgere, drosjesjåfører, postbud, alle du møter på din vei i Amerika spør deg rett ut hvordan du har det. Spørsmålene de reiser er egentlig mer intrikate enn som så. De lurer på hvordan du er eller hvordan du håndterer ditt gjøren. Dette er spørsmål som nordmenn i høyden våger å stille sine aller nærmeste èn gang iløpet av livet, og da i sterkt alkoholpåvirket tilstand, i berettiget frykt for hva svaret vil bli. I Amerika får man disse spørsmål hundre ganger daglig, og hva mer er: De er så sikre på at man gjør det vel at de fordufter eller ompenser samtalen før man får avgitt en fyldestgjørende benektelse. Så hjemsøkes man da av en lei mistanke om at det ikke er omtenksom hyggelighet man står overfor, men en efterligning, en piratkopi.

Vi vet jo dessverre en slik ting om amerikanere som at de ynder å skyte hverandre rett ned. De skyter på alt som rører seg. De skyter barn og kvinner og leger og komponister og mørkhudede. De skyter sine folkevalgte ledere i bakhodet, hva enten vedkommende er i teatret eller på biltur. De plaffer ned tilfeldige mennesker fra bilvinduene. De dreper for fote, for penger, for oppmerksomhet, for hva som helst. Ved enkelte amerikanske barne- og ungdomsskoler har man funnet det nødvendig å installere metalldetektorer i skoleporten. Så ikke barna dreper hverandre i storefri, men venter til de er på hjemveien. Noe av det koseligste amerikanere vet er å se folk bli drept på fjernsynet. Vanskelig ellers å forklare det skjellsettende faktum at en gjennomsnittlig amerikansk syttenåring har vært vitne til 25 000 drap på fjernsynsskjermen. Befolkningen er vitterlig så oppslukt av visuell råskap og naturtro likvidering at en tredjedel av den voksne befolkningen rapporteres å være funksjonelle analfabeter. De er ganske enkelt ute av stand til å tyde giftadvarsler på medisinflaskene.

Det står en ram og umiskjennelig eim av den gamle frihetsgudinne. Den river i nesen når nattens tretten drepte sopes sammen i Washingtons gater, og femogfemti negre våkner til en ny dag i sorte søppelsekker utenfor Det Hvite Hus. - Watch your step! tilropes man ustanselig av en mekanisk røst ved alle attraksjoner i Epcot Center. Man kunne ha lyst til å rope de samme ord tilbake. Men alle vet at ordene ikke er frembåret av omsorg. De er bare formet som en foranstaltning overfor forsikringsselskapet.

Nesten alt i Amerika er noe annet enn det later til å være. Her kjøper man duften av hjembakt brød på sprayboks. Her sprøyter man plastikkjuletreet med kunstig granduft før julen klinges inn. Vi som har vært glade i Amerika, vi har ikke godt av å se henne med rennende sminke og raknet kjole. Vi som er opplært i den tro at det personlige ansvar få steder står så høyt som i Amerika, tar oss nær av hulheten alle vegne. Nylig kom jeg i skade for å høre om en amerikaner som efter et regnskyll ble enig med seg selv om å tørke sin firbente livsledsager i mikrobølgeovnen. Vedkommende gikk til erstatningssøksmål mot produsenten, og vant, fordi det ikke stod særskilt nevnt i bruksanvisningen at apparatet er uegnet til å tørke kjæledyr i.

Det særegne med et ludder er at hun tilbyr noe som ikke har det minste med kjærlighet å gjøre, men som ligner en god del. Et ludder frembyr surrogater til folk som av ulike årsaker er ute av stand til å fremskaffe the real thing. Den begredelige gatekjøkkenmaten, som er iferd med å gi jevne folk fra hele verden et feilernært oppsyn, baserer seg på den samme grunntanke. Det har ikke veldig mye med mat å gjøre, men det ligner en god del.

Selvfølgelig: Hvis man mangler alt unntagen penger, vil man gjerne søke tilhold i den tro at alt kan kjøpes. Endog fortid, kultur og tradisjoner. Jeg vet om en godt bemidlet mann av tarvelig herkomst. Han gikk til massive innkjøp av andre folks aneportetter - for å gi sin slekt et skinn av storhet. Amerikanerne har i arkitektonisk henseende gjort nøyaktig det samme. De har tusket til seg monumentale stiluttrykk fra hele verden. Så har de klasket det hele sammen for å gi seg selv et skinn av fortid og verdighet. Det er som om hver eneste fasade, fullsatt av doriske søyler og marmorert mascara, skriker hes og utbrukt til deg om du har lyst til å gjøre det i baksetet. Hvortil stykkevis sømmelige mennesker kun kan riste på hodet.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.04 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.