Mennesket uten «følelsesfilter»

Hva får menneskemasser til å engasjere seg for dyrene med en fanatisk iver de ikke viser sine medmennesker i Bosnia, og kanskje ikke engang sine egne barn? Ovenfor alle de vanskene vi strir med, er det bare mennesket som kan løse menneskets problemer.

AV KJERSTI NORƒN

Det siste året har det inntruffet en rekke katastrofer av både teknologisk og naturmessig karakter. Med katastrofene i bakgrunnen stilte en utstilling på galleri Charlotte Lund i Stockholm spørsmålet: hva er et menneske, hva betyr hennes liv, hvorfor har dette livet en verdi?

Andres Serrano

Utstillingen er deler av den amerikanske fotografen Andres Serranos arbeid The Morgue (likhuset), - også tidligere vist i Oslo. I en smertelig nærgående fotograferingsakt, har Serrano avbildet de døde og gjennom saklige opplysninger om respektive dødsårsaker gitt et sosialt og historisk dokument av i dag, - om livet i det moderne amerikanske samfunn. Å betrakte bildene er vanskelige og nesten uutholdelig. Det finnes ingen mulighet til å betrakte bildene som adspredelse. På mere enn Žn måte var utstillingen hans noe «man må gå igjennom».

Vi er ikke vant med at sannheten er så påtrengende, og samtidig formidlet gjennom en så velargumentert skjønnhet. Hver impulsiv anklage for mulig sensasjonslyst dysses ned av verkets tradisjonsbevisste omsorgsfullhet. Om det kreves mot for å betrakte disse avdøde, for å bli delaktig i Serranos vitnesbyrd - hvilket mot kreves det da ikke for å skape forutsetningen for den erfaringen vi tar del i. Er dette Serranos gave til betrakteren?

Hvilken selvovervinnelse ligger ikke bakom de bildene vi ser, tematisk og stilistisk på ingen måte som forgangne tidligere epokers dokumentasjon av kroppssmerte og død, men gjennom fotografiet, og den konkrete handlingen bak fotografiet, har kunstneren skapt en sjeldent usensurert meddelelse uten «følelsesfilter». Et snitt i foten ligner et trøtt øye som gråter. Kvinnen som den tilhørte begikk selvmord ved hjelp av rottegift. Andres Serranos bilder slår inn over sinnet som redsel og eksistensiell sorg når de beveger seg på grensen til en blasfemi, som bare er mulig for den som er forankret i en bestemt trosretning, i Serranos tilfelle den Katolske. Gjennomslagskraften i bildene hans kommer av at det er mennesker han har avbildet. Ingen dyr, døde eller levende, kunne vekket lignende følelser. Tankene vandrer og spørsmålene stilles: hvordan så livene deres ut, hvem var de, en gang?

Økologisk idŽgods

Det var vel en skjebnens ironi at Gšran Palms En omodern betraktelse - som forsøker å gjøre menneskeverdet til noe relativt - skulle komme til å omgis av alle disse intensive og genuint menneskelige opplevelsene. Den profilen av forfatterens form som boken fullbyrder leder resonnementet videre mot overgripende problemstillinger omkring vår kulturelle og intellektuelle arv. Gšran Palm er naturligvis i bibelsk mening enfoldig, en mediterende særing, men han deler tenkningen med en bevegelse, som er beredt til å dra vidtrekkende sluttsatser av noen antatt ufarlige tankeeksperimenter. Innom store deler av det økologiske idŽgodset av i dag, forfektes et menneskesyn som står i skarp kontrast til den jødisk-kristne og humanistiske, det blir utviklet en «ny åndelighet» og, ikke minst viktig, det blir jobbet med beslutningsteknikker og motiver for beslutninger som motarbeider normer vi er vant til å oppfylle, der stemningsnivåer erstatter kunnskap, og der påstander erstatter argumenter. Dette betyr døden, når fanatiske dyrevenner sprenger grensene i voldsomme protestmanifestasjoner - men hva består alle disse pasjonerte uttrykksformene av og hva får menneskemasser til å engasjere seg for dyrene med en fanatisk iver de ikke viser sine medmennesker i Bosnia, og kanskje ikke engang sine egne barn?

I sin art er disse opprørene ikke fremmed for fotball-holiganenes brutale handlingskraft. Det er samme forvillede ansiktsuttrykk vi legger merke til, og i sin forlengelse er disse bevegelsene alt annet enn uskyldige. I deres spor vokser den moderne nazismen, med samme vulgære slagkraft, samme jungianske menneskesyn, samme truende kollektive idealer som vi har så fryktelige historiske erfaringer fra.

Ideologier slår ikke igjennom uten grunn. De fanger opp noe vitalt i den allmenne bevisstheten, og vender selvsagte forsetter - som at vi skal pleie naturen og behandle hvert levende vesen anstendig - til totalitære krav med følelsesladde innhold. Det behøver ikke være slik. Den ene oppfatningen om naturen er ikke «natur» nødvendigere enn den andre. I forhold til den økologiske uskylden, finnes det anledning til å minne om at naturen aldri har vært menneskets selvfølgelige «venn». Den har tvertimot vært trusselen i tilværelsen hennes, den uberegnelige faktoren som så langt det har vært i hennes makt har måttet temme og gjøre seg herre over, noe som ikke minst har angått hennes «natur». Naturen kommer ikke noen til hjelp, absolutt ikke til dyr uten sjel, og i raden av spørsmålsstillinger trer også den kunstneriske oppgaven inn som mentalt oppfostrende rolle.

Medievold

I alle dramatiske vanskelige utviklingsfaser ligger det nærme å gripe etter en mest mulig grell årsak til elendigheten, og i forhold til den voksende samfunnsvolden har mange festet seg ved en bestemt type av TV-underholdning og videokultur. Men da ser man bort ifra to ting, der det ene er et spørsmål om årsak, og det andre om smak. Intet medialt uttrykk, hvor motbydelig det enn må være, eksisterer uten at virkeligheten i en eller annen form har gitt impuls til det. Volden på filmlerretet eksisterer på grunn av volden på gaten, og hver form av «sanering» som får karakter av å fortrenge denne sannheten må påminne om måten femtitallets Hollywood utrensket sine samfunnskritiske kadre, for å erstatte dem med Doris Day.

I livet er det gode alltid mere interessant, mere utfordrende enn ondskap - i kunsten forholder det seg omvendt. Der forvandles «det gode» lett til falskhet, mens skildringen av den reellt eksisterende ondskapen utvikler en læreprosess som tar gestalt i kunsten i form av skjønnhet og sannhet. Derfor skal ikke TV-volden kritiseres fordi den er voldsom, men fordi den er usann, ikke fordi den omhandler vanskelige innslag i livet, men fordi den gjør det på en overfladisk måte. Og bortenfor alle proporsjoner dominerer et utbud av programmer i savn av, ikke sensur, men smaksbedømmelse. Sannheten om virkeligheten forråer ikke, selv om den er grusom.

Simone Weil

Få av de såkalte empatiløse skulle utholde bare noen få minutter i Andres Serranos utstilling, men skulle de gjøre det, ville deres erfaringer utdypes, ikke herdes. Begynner vi derimot å bekrefte den virkelighetsfortrengningen som moralister alltid kommer til å rope etter, da er vi sikre på at frustrasjonene vokser i takt med de bristende mulighetene til å bearbeide plagen. Dette var hva kampen bak den moderne kunstens gjennombrudd blant annet handlet om, et gjennombrudd om en faller inn i den behagelige søvnen.

I denne sammenhengen vil jeg peke på den franske filosofen Simone Weils arbeid, aktuelt gjennom en nyutgivelse av et antall tidligere oversatte tekster. I alle de ovenfor berørte spørsmålene fordyper hun argumentasjonen så definitivt, at man som leser får øye på en mulig utvikling og problemløsning. Simone Weil er en tenker som burde stå i sentrum i dag, til tross for hennes uvanlig pasjonerte klarsyn. En rasjonell kjerne oppleves i hennes angrep på en bestemt type egosentri hvor mennesket forvalter sin kunnskap og sine ressurser. Her er hennes måte å beskytte individet uten å fremheve personen, av ytterst stor verdi.

Det er ikke som person Weil vil beskytte mennesket, bare som - menneske. Som person er individet fullt av brister. Anstrengningene for å overvinne bristene har dels med et forhold til gud å gjøre, Simone Weil er mystiker, men de kan også identifiseres den vitenskapelige eller kunstneriske manifestasjonen, der den enkelte, i den grad han er fremgangsrik, inntrer i en anonymitet, der graden av anstrengelse legger opphavsmannen bak seg, som et bevis på, at han som menneske har lykkes overgå sine naturlige forutsetninger.

Støy og kulde

Dette krever på den andre siden en strengt utviklet individualitet i arbeidet. Kollektivet: gruppen, nasjonen, kirken, partiet, lokker bare til løgn, forsterker og forvrir egosentrismen hos den enkelte, og forvansker hans resultater. I Brev til en dominikaner skriver Weil: «Over alt der intellektet vantrives, der finner man også kollektivets undertrykkelse av individene, en kollektivets tendens til å bli totalitært.» Gruppen som sådan kan ikke utføre den enkleste addisjonen, skriver Weil, og bruker en gutt som regner som eksempel, når hun påpeker at hans regnefeil er personlige, mens hans fremgang gjør ham delaktig i en innsikt som kan deles likt av alle, ettersom den er sann.

Hun karakteriserer det personlige som «en del av oss som er misforståelser, feil og synd. ... Personen i mennesket, det noe som kan vendes, noe som fryser, som søker tilflukt og varme», sier hun og fortsetter: «Mennesket behøver varme og stillhet - man gir henne støy og kulde.» Det vil si havet og døden.

Ovenfor alle de vanskene vi strir med, er det bare mennesket som kan løse menneskets problemer. Det er dessuten noe som ligger til henne. Naturen som sådan kommer alltid til å være en av hennes naturlige fiender, kanskje den verste av alle.

Oversatt av Anders Eiebakke

BT:

ANDRES SERRANO: De døde avbildes med saklige opplysninger om respektive dødsårsaker som gir et sosialt og historisk dokument av i dag. «The Morgue» (Death by fire) 1992.

Bokser?

Sannheten om virkeligheten forråer ikke, selv om den er grusom.

TV-volden skal ikke kritiseres fordi den er voldsom, men fordi den er usann.


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]