![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Det er nemlig ikke første gang kompetente personer til min forbauselse og skuffelse forbigår en hjemlig eksponent som fra 1948 til -87 har utgitt fire samlinger. Bare noen få eksempler fra disse skulle kunne dokumentere:
«Mens vi går i ring kan vi alltid påberope oss en ny kurs»
«Det er liten trøst i at demonene ikke er virkelige når vi først har virkeliggjort dem»
«Humanisten er dyrebeskyttelsens aristokrat»
«Pedanten er lovens egentlige offer»
«I hyrdens fravær er bjellesauene toneangivende»
«Å trekke i snorene blir lett en vane når man omgås marionetter»
«Mengden vil alltid være den minste størrelsen i et hierarki»
«Folkets majestet gjør individualisme til til en majestetsforbrytelse»
«Vi klager over massens treghet helt til den begynner å røre på seg»
«Uavvendelig søker anarkiets bølger mot despotiets kyst for der å finne sin profil»
«Hendelsene virker ofte blinde, men de borer øyne i oss»
Enten appelerer ikke Per Roald (evt. frastøter) - eller så holder han simpelthen på å bli glemt i diverse miljøer. Forhåpentligvis er denne annen mulighet aktuell i Stavs tilfelle. Vi har altså å gjøre med en eldre mann av Ciorans årgang nesten (1912), og fremdeles aktiv, i det stille. Og bibliotekene har ham!
Tør jeg være så taktløs å antyde at Cioran ikke kan måle seg? Nei det ville sikkert virke for provinsielt, så sørgelig langt fra Paris. I hvertfall finnes det hos Per Roald ingenting av det evindelig sytete og selvnytende. Og er det ikke i det minste noe mistenkelig ved at Cioran lenge har vært dyrket som outsider innenfor de rette kretser i «hele» Europa? Kunne det muligens tenkes at han allerminst idèmessig er noen sådan; hvorfor ellers så gjenkjent? Stav nevner «prospektet» «livets og dødens mysterier» i en forbindelse med en «uovertruffen sortseer».
Kan nå ikke disse «mysterier» også være en høyst salonfähig pynt på en dogmatisk form for antimetafysisk metafysikk. Et riktig passende og postmoderne adgangskort? Hvorfor altså den idelige påpekning av mysterier og uløselige spørsmål - når det samtidig langt inne i denne tåken moraliseres over det hele?
Unnskyld flere dåreaktige spørsmål: En finere furting i en tidsmessig manèr? «Outsideren» som maskot?
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]