Idioten

MORTEN ABRAHAMSEN

En ting som ikke kommer helt klart frem i Nesheims innlegg er at hun er forlegger i overnevnte forlag, og dermed ganske så avhengig av bra salg på en bok som denne for å holde sin virksomhet i gang. Det er altså ikke snakk om en kommentar fra en utenforstående tredje person.

Nesheim bruker kraftig skyts, jeg blir beskyldt for å være maktmisbruker, åndsforlatt, arrogant, ignorant og jeg er ute av stand til å vurdere bokens gehalt, jeg viser også nedlatende uforstand. Alt dette fordi Nesheim er helt uenig i min anmeldelse av Fedrenes Synder.

Selvfølgelig kan jeg ikke la slik drittkasting stå ubesvart.

Min begrunnelse for å gi Emilia forlag «idiotprisen» har sin bakgrunn i at den ga meg helt feil signaler. Jeg trodde før jeg leste den at «det er en bok full av slemme menn og misforståtte kvinner», hvilket den etter min mening ikke er.

At Emilia har slitt med å finne den riktige tittelen, fordi en direkte oversettelse av originalen (Theory of War) ikke var aktuell, er noe hverken jeg eller andre lesere kunne vite, og har vel strengt tatt ikke så mye med saken å gjøre heller - hva forlagene gjør på kontoret bryr ikke lesere seg om, det er sluttresultatet som teller.

Nesheim trekker frem en rekke eksempler på fortreffeligheten bak sitt tittelvalg, basert på diverse referanser Kall meg gjerne ignorant og arrogant igjen, men det er et slett ikke alle referanser jeg til hver tid har oversikten på. Nesheim ville gjerne hatt med at tittelen henspeiler på Bibelen og Ibsens Gjengangere, at «synd» (tenk bare på «arvesynden») er brukt i Biblen er vel strengt tatt ikke noe en behøver å opplyse om, mens jeg gjerne innrømmer at jeg ikke tenkte på referansen til Gjengangere, uten at det burde være en så skjellsettende opplevelse - dessuten lukter dette å tillegge verket mer enn det forfatterne har tenkt på. Jeg ville tro at man kunne finne bruken av ordet «synd», særlig knyttet til familiebeskrivelser, i en vanvittig mengde i litteraturhistorien. Jeg fant det mer naturlig å tenke i retning greske tragedier, men jeg fant ikke den direkte koblingen til bare fedrene, mer i retning den klassiske familieforbannelsen, derfor min oppgitthet overfor tittelvalget.

For, ja, jeg været kvinnesak og feminisme da jeg så tittelen, og her kan vel også du, Nesheim, være enig i at det er ikke hovedtemaet i boken, og da har vel ikke tittelen oppnådd sin hensikt. For om du oppfatter det slik du beskriver, betyr det ikke at jeg gjør det samme.

En anmeldelse vil alltid være subjektiv, tror man noe annet er det liten vits i å lese dem - og det er ikke maktmisbruk om jeg skriver min mening utfra slik jeg opplevde boken, selvom det ikke stemte med de intensjonene Nesheim og hennes forlag hadde.

Når jeg ikke lar meg imponere av de to prisene Brady har vunnet med Fedrenes Synder, «kan man ikke annet en steile over hans arroganse (eller var det ignoranse?)» Etter en kjapp gjennomgang av de bøkene jeg har anmeldt det siste halv året, fant jeg ut at over femti prosent hadde en eller flere priser i bagasjen, og jeg skal love deg at mange av disse virkelig bare hadde fortjent den prisen jeg nylig fikk i retur. Derfor er jeg ikke så veldig interessert i disse greiene, og prøvde med min uttalelse «antallet priser og antallet utgitte bøker ser til en hver tid ut til å være sammenfallenede» å gi et stikk til prishysteriet generelt, ikke til Bradys bok spesifikt. Og at den har fått glimrende kritikker andre steder, er da ikke så interessant for hvordan jeg oppfatter boken.

Det er helt tydelig at Nesheim er forferdelig indignert over at Morgenbladet trykket min anmeldelse, så ille er det at hun er villig til å la meg dele «idiotprisen» med min redaktør. Og samtidig uttrykker hun forferdelse over at vi ikke har villet takke ja til et intervju med Brady. Hvis Nesheim hadde tatt seg tid til å se i de siste måneders Morgenbladet, ville hun oppdaget at det er svært få forfatterintervjuer, enkelt og greit fordi det ikke finnes plass i avisen.

Hvis noen ikke skulle ha fått det med seg nå, er grunnen til at jeg gikk så kraftig ut mot forlaget at de med en slik tittel fort avskjærer flere potensielle lesere fra å prøve ut denne boken. For å si det som jeg har gjort en gang før: «Fedrenes synder er ikke noe dårlig verk å lese mens man venter på solstikk,» og dette, Nesheim, er ikke ment «nedlatende», det betyr at det er en bok som passer til anledninger hvor man ikke ønsker å lese dyptpløyende litteratur, hvor en bok på Fedrenes synders nivå kan være et fint supplement til det å slappe av.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.04 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.