Naturen som ressurs og besettelse

JENS A. STENSTADVOLDEN

Beskrivelsen minner om en mellomting mellom naturalistisk filosofi og natur-religion i spesiell norsk versjon. Det er en viss analogi til hulemalerne i Dordogne som malte sine dyremalerier for å oppleve det å selv være en bisonokse. Hans Kolstad mener også at den kunstige by-natur medfører sosial mistilpasning, vold, bandekrig osv.

Også andre på NEI-siden har knyttet sitt standpunkt til «nordmenns spesielle forhold til naturen». Noen har også vært inne på tanken at dette forhold gir oss en spesiell innsikt som gir bakgrunn for spesiell dyktighet på flere felter.

I tillegg har mange kulturarbeidere lite godt å si om dagens Europa. F. eks. Stein Mehren er i sine dikt stadig inne på «Europas skitne byer og giftige floder». Og med Europa mener han sannsynligvis ikke Norge. Det er vanskelig å finne Europa-vennlige diktere. Tidligere var det noen Øst-Europa-vennlige diktere, men de er falt fra.

Det er uten videre klart at vi i Norge har langt mere natur pr. innbygger enn de har ellers i Europa. Men er det i praksis grunnlag for denne litt selvgode norske holdningen som beskrevet over? Jeg mener NEI av to grunner:

P.g.a. langt større befolkningstetthet har selvfølgelig EU-landene relativt mindre uberørt natur. Men vernetanken er i framgang, og de var tidligere ute med fredning av områder enn vi var. EU var heller ikke grådige under fiskeriforhandlingene med oss. Det hele gjaldt stort sett utveksling av fiskekvoter. Og EUs positive syn på vern av fiskebestander kom tilsyne også i forhandlingene med Kanada nylig; forhandlinger som raskt gjenopprettet freden.

EU er også sterkt opptatt av borgernes frihet til å ferdes fritt. Naturen skal være åpen. EUs gode miljøvern har gjort at forsuringen av norske vassdrag har stoppet opp.

Norge er sterkt rettet mot økonomisk utnyttelse av naturen og dens ressurser. Dette har gjort oss til en stor råvareleverandør. Vi lever av naturens ressurser i større grad enn andre. Store anleggsrester etter gruvedrift står ennå igjen både på Hjerkinn, Finnmarksvidda og på Svalbard, mens «gruvedriften» har flyttet til havs.

Vår fangst- og fiskeripolitikk er lett agressiv overfor andre. «Vi har ingen fisk å gi bort» er det sagt. Vår hvalfangst og selfangst gjøres av økonomiske hensyn, samtidig som vi bruker våre forsknings-interesser som et skjold. Det gjorde vi foresten også i Grønlands-striden. Ønsket å å sikre oss naturressurser har tilført oss meget store land- og havområder siden 1920-åra.

I landbrukskretser råder filosofien «ta hele landet i bruk». Dette betyr at menneskene skal underlegge seg naturen. Vi har stor utbredelse av bosetninger og stor utnyttelse av den dyrkbare jorden. Naturen omgjøres til kulturlandskap. Og tilværelsen for rovdyrene er som kjent meget vanskelig.

Natur er fortsatt viktig for mennesket slik som Hans Kolstad beskriver. Hvert menneske bør ha tilgang til natur. Det å erstatte naturen med f.eks. Virtual Reality vil neppe ha noe for seg.

Det er ikke bare i Amazonas at skog forsvinner; det skjer overalt. Men grunnlaget for å bevare resterende natur krever både reduksjon i befolkningsveksten og utjevning av velstanden samt mer miljøvern. Det er her samarbeidsordninger som EU kommer inn. EU går inn for at forholdene for borgerne skal være i balanse sosialt, økonomisk og mht. livskvaliteten, slik som angitt i Maastricht-traktaten. Hvis dette målet kan nås, kan også naturen berges som en livsform og livsressurs.

Hans Kolstad synes å helle til «fyrtårnteorien» om at vi har en spesiell misjon til å vise verden det ideelle forholdet til naturen. Vi har sikkert mye å lære bort, men vi har nok enda mer å dele med andre.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.04 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.