Leder: Atomalderen femti år

Når en tvers igjennom humanistisk forsker som Albert Einstein kunne gå inn for å lage

atombomben, var det med én mann i tankene: Adolf Hitler. Det er en av historiens store, grusomme ironier at bomben isteden ble brukt mot en helt annen nasjon - lenge etter at Hitler var død og Tyskland beseiret.

Fra det øyeblikket da den første newsreel fra Hiroshima ble vist, var det ingen undervurdering av bomben kraft og dens betydning. Selv legfolk kunne se for seg at et større antall atomvåpen ville true hele kloden.

Den unektelig fantastiske vitenskapelige prestasjonen atomspaltningen var, har først og fremst skapt angst i femti år. For første gang gikk det opp for mennesket at det var nådd til et Prometevs-stadium og kunne forandre verden til det ugjenkjennelige.

En forfatter visualiserte atombombesoppen som Djevelens ansikt. Andre lurte på om atomspaltningen ville fortsette ad infinitum og trekke med seg hele verden. Vitenskapsmenn stilte sin dommedagsklokke og flyttet viserne nærmere tolv mens atomvåpenarsenalet vokste.

At atomvåpenet faktisk ble brukt, har plaget de fleste tenkende mennesker, og gjør det fortsatt. USAs renommé led under Hiroshima, antikapitalister, kommunister og nazister har Hiroshima som lettilgjengelig ammunisjon. Det er ikke helt utenkelig at atombomben i Japan skygget for og ødela et japansk selvoppgjør: I japansk populærkultur er kamikazeflyverne helter den dag i dag.

Har ikke Hiroshima ført noe godt med seg? Vel, revisjonistene vil (selvsagt) ha det til at bomben ikke engang forkortet krigen. Men spør man de amerikanerne som selv kjempet om hver stein i Stillehavet om de var glade for atombomben, svarer de «Of course, it saved my life».

Hvem skal i så fall måle deres liv opp mot de liv som gikk tapt og ble ødelagt i Hiroshima og Nagasaki? Ingen kan i dag gjenskape følelsene og stemningene som gikk forut for en antatt ekstremt blodig invasjon av Japan og knapt føle lettelsen ved keiserens kapitulasjon. Viktigere er tross alt fremtiden.

Skal vi lære noe av atomspaltningens historie må det være den ytterste forsiktighet og en stadig vakt mot hybris. At Frankrike nå i 1995 velger å nærmest jubilere med prøvesprengninger i Stillehavet får symbolverdi som den endelige hån mot ofrene. Alle har tydeligvis ikke lært.

lm

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.