Kvinner på randen av ekteskapshysteri

Kvinner vil bare en ting i USA for tiden: gifte seg.

Det er helt påfallende. Hånden som rører vuggen, Sliver, Single White Female, Color of Night, Avsløringen/Disclosure og ikke minst Under kniven/Malice. Alle handlet de om kvinner med relativt sterke adferdsproblemer. Vi snakker ikke om utilpasshet en gang i blant, vi snakker om rovdyrmentalitet og drapsinstinkt fremkalt utelukkende av østrogen. Nå ser det ut til at flisa er snudd. Hvorvidt det er til det bedre skal være usagt.

French Kiss, Only You og nå Mens du sov handler alle om kvinner som går gjennom ild og vann for å bli gift. I samtlige tilfeller presenteres nesten ikke tilskueren for den tilkommende ektemannen, og det er ingen tilfeldighet. Dagens kvinner, slik de presenteres av Hollywood, er ikke interessert i en mann. De er interessert i å bli gift. Tilværelsen som kvinne blir fremdeles presentert som uutholdelig. Forskjellen fra den forrige bølgen er problemet nå løses ved å ta på seg en brudekjole fremfor å slipe kniven og spise naboens barn.

Sandra Bullock spiller en billettselgerske på t-banen i Chicago. Hun forelsker seg i en mann som løser inn billett hos henne hver morgen i åtte-tiden. En dag blir han banket opp på plattformen, han faller i koma, og vår heltinne redder ham og fører ham til sykehuset. På grunn av en misforståelse får hans familie det for seg at hun er mannens forlovede, og hun trekkes inn i deres skjød. Mannen det er tale om ligger behendig i koma, så spillet forløper med noen mindre komplikasjoner, men uten at billettselgersken avsløres.

Mens du sov går utvilsomt inn i kategorien «en søt film» - av den type denne anmelder strengt tatt bør se mindre av. Så innsmigrende, plutti-plutti, nusse-nusse er denne type filmer at man må knipe igjen øynene og gjenta for seg selv at «jeg lar meg ikke forføre av denne type vrøvl». Bollock inviteres hjem til sin nye familie for å feire jul, kameraet sveiper over peisen og man ser at der henger det sannelig en strømpe med hennes navn på. Provisorisk og raskt laget, men stappfull av godsaker. Noen er heldige og lar seg ikke berøre. Andre tvinges til å forholde seg til sin egen sentimentalitet.

Mens du sov bygger i så stor grad på innarbeidede klisjéer at regissøren knapt har brydd seg om å utføre dypere karaktertegninger. All amerikansk bittersøt storbyskildring går her opp i en høyere enhet, og resultatet er at man til enhver tid slipper å være særlg spesifikk. Hovedpersonens nabogutt er en fetladen, smådum italiensk-amerikaner som insisterer på at han er kjæresten hennes. Det viser seg etterhvert at han har en fetisjisme for kvinnesko, men poenget drukner fullstendig i amerikansk storbytoleranse. Woody Allen har helt sikkert også en venn med skofetisjisme. Det spiller ingen rolle. Hva har man ellers psykologer til.

Store vinterfrakker. Store katolske familier der alle har det i kjeften og småvittige, inarbeidede replikker faller som hagl. Den vakre kvinnen som føler seg forlatt og ensom. De bråkete naboene. De velmenende matrone-aktige sykepleierene. Den stressede sjefen som ikke finner noen som kan jobbe overtid. Familievennen som gjerne vil være vis, men ikke får det til.

Vi har sett det før. Det var ikke så veldig bra da heller. Men vi ser det gjerne igjen.

Mens du sov Regi: John Turteltaub USA

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.