[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

En eminent edwardianer

Carrington er et overflødighetshorn. Hylende morsom.
FILM

ESPEN MINEUR SÆTRE

Eksotiske trekant-forhold støter vi så ofte på både i filmens og litteraturens verden at det virkelig må være noe helt utenom det vanlige ved forholdet for at vi i det hele tatt skal løfte på øyenbrynene. Når filmen om malerinnen Dora Carrington (22) og hennes homoseksuelle forfatter Lytton Strachey (35) sågar blir lagt til engelsk overklasse-kunstnermiljø anno 1915 og ektemannen Ralph Partridge ikke later til å ha vanskeligheter med å akseptere Lyttons heftige hengivenhet både overfor ham selv og hans hustru, da skal det ikke mye til å miste det filmatiske fotfestet og havne langt til side for rulletekstene med produktet.

Men debut-regissøren Cristopher Hamptons Carrington gjør alt annet enn det. I en suveren skuespilleroppvisning der en utmerket Emma Thompson må finne seg i å komme fullstendig i skyggen av Jonathan Pryce, og bi-rollene støtter godt opp om dem begge med nyansert spill langt fra blottet for ironi, ligger utfordringen for de medvirkende først og fremt i å levendegjøre et suverent filmmanus.

Historien om det turbulente kjærlighetslivet til guttaktige Dora Carrington - en svært lovende malerinne - og snobben av en bohem Lytton Strachey - som for alvor ble kjent for sin samling biografiske essays Eminent Victorians, byr på så mange gode poenger at Carrington blir et rent overflødighetshorn av en film. Han forelsker seg i ørene hennes, i nakkehårene hennes; hun forelsker seg i en lynende intelligent og tilsvarende sær figur som ikke bare gjør noe den gang så uhørt som å nekte militæret, men også beskriver seg selv som «obscure, decrepit, terrified, ill- favoured, penniless and fond of adjectives» og det på en måte som får deg til å hyle av latter.

For Pryce gjør sin Lytton Strachey til en prakfull og sammensatt figur langt fra blottet for solid selvironi: «Looked at another way; I'm a perfectly respectable elderly bugger of modest means». Hans omgang med ord åpner for ytterligere kontakt med handlingen på filmlerretet, som når han elegant svarer på spørsmålet om hva han ville foretatt seg om en germaner-soldat holdt på å voldta hans søster - det vanlige spørsmålet for militærnektere: «I would try to come between them». Slik kan du finne poeng etter poeng i Carrington, som at noe «må være like kjedelig som en norsk tannlege» eller at «alle, sist jeg var der, enten var døve eller franske», og selv om slike utdrag av dialogen er viktige for filmen, har de liten hensikt om ikke bildene, musikken og skuespillerne holder samme nivå. Det har du forlengst forstått at de gjør, og for meg blir de stadig utviklede interiørene (Dora maler så godt som hele huset de bebor) og de lekre bildene til fotograf Denis Lenoir noe som hever filmen godt over mange andre, mens musikken til Michael Nyman nok fanger interessen min i perioder, men langt fra hele tiden. Det skal liksom noe til å legge musikk under en Lytton Strachey når han uttaler «Ah, seamen, what is it about that ridiculous white secretion that pulls down the corner of an englishman's mouth?»

Carrington byr på en svært spenstig tre-kant med undertoner av mye rart, men først og fremst på forbløffende engasjerende og frisk underholdning i et intellektuelt miljø som er tatt fullstendig på kornet. Stort bedre kan en slik historie neppe fortelles.

Carrington
Regi: Christopher Hampton
England 1995
BT: STRACHEY: «Obscure, decrepit, terrified ... »

BT: CARRINGTON & PARTRIDGE: Jasså, Lytton liker oss begge...?

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.