[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Siste stopp: Heidelberg

Den nye norske filmen Pakten setter meg i en situasjon av en viss forlegenhet. For hvorledes vurdere film, musikk og manus uten samtidig å la det til en viss grad gå ut over fire skuespillere som Robert Mitchum, Cliff Robertson, Erland Josephson og Espen Skjønberg?
FILM

ESPEN MINEUR SÆTRE

I alle fall: I Pakten skal vi følge tre eldre medisinere (fødselslege, psykolog, allmen-praktiserende) som bortfører en fjerde lege i det han nærmest ligger på dødsleiet. Hupp! Inn i en svartmalt likkiste med fangsten og full fart til Heidelberg. Der inngikk nemlig de fire en hemmelig pakt, og nå er det Espen Skjønberg som skal nyte godt av den og få sitt livs sannsynligvis siste og sannsynligvis største ønske oppfylt. De skal finne frem til piken som sang så nattergal-vakkert den gang i 1937. Marianne Kemp, heter hun, men henne er det ikke lett å finne frem til. Filmen dreier seg i grunn om lite annet enn å finne frem til henne, og dermed gjenopplive gammel kjærlighet. Det er heller ikke så enkelt, for mye har skjedd i årenes løp, og vekker du sovende hund, begynner den gjerne å bite fra seg. I hvert fall bjeffer den litt, så de fire får lagt vanskeligheter i veien for seg av en karikatur av en tysker med nazi-fortid som visstnok både er gift og har barn med sangfuglen de prøver å fange.

Selve filmhistorien byr på overraskelser nok, om ikke alle like sannsynlige. Det fungerer som en slags motvekt til historien om en gammel leges tilstundende død, et element i filmen som du aldri mister av syne, rett og slett fordi musikken hele tiden og nærmest skyldbetynget minner deg om det.

De fire skuespillerne slipper greit til i rollene sine, men de er gitt litt lite å spille opp mot, for regissør Leidulv Risan har (bevisst?) dempet ned folk som Ellen Horn og Hanna Schygulla i birollene til det nesten usynlige. Det usynlige preger også i perioder fotografen Axel Blocks bilder - ansikter i nærbilder som blir konturløse inntil de nesten oppløser seg i omgivelsene mens vedkommende snakker. Nå er sikkert ikke Pakten ment å være en film til fremme av Tysklands-turismen, selv tyskerne snakker engelsk i filmen, men like fullt kunne fotografen nok latt oss få se litt av denne praktfulle byen, ikke bare innendørs-interiører. Espn Skjønberg bærer langt på vei filmen alene, om enn han må finne seg i å ytre vulgarismer som «Are you going to teach your mother how to fuck», samt gjennomføre noen slåsskampscener som knapt kan være gjennomtenkt, verken av regissør eller manusforfatter. Da jeg så filmen viste det seg at dialogen på langt nær var synkronisert, og det setter hele Pakten i et lett latterlig lys. Men svakhetene til tross, og sett bort fra det faktum at dette er en film for godt voksne mennesker, så plasserer Pakten seg omtrent midt på det norske filmtreet. Vi har sett både dårligere og bedre filmer før, så hva som videre vil skje med denne er det i grunn bare opp til publikum å bestemme.

Pakten
The Sunset boys
Regi: Leidulv Risan
Norge 1995
BT: MIDDELS FILM: Glimrende skuespillere.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.