Oslofilharmonisk filmmusikk

Musikken til Pakten er godt fremført, men fattig på kontraster.

ESPEN MINEUR SÆTRE

For å si det med det samme: Oslofilharmonien låter bedre enn de fleste tilsvarende filmmusikkorkestre, om enn dirigenten Christian Eggen holder tilbake orkestret i fraseringene (spor 2) og den mørke gløden (spor 3) i musikken en tyngde den knapt har. Du blir kanskje blendet av en ypperlig obo-solist, før litt harpeklimpring minner om at vi verken befinner oss i barokken eller et sted i en Mahler- symfoni, til tross for at mye kunne tyde på akkurat dét når du høre musikken i kinosalen. Komponistenes ambisjoner viser seg faktisk nettopp i denne svært enkle melodiske musikken, mens rytmene og slagverket (spor 4) nok kan ha følt seg bedre hjemme i en tegnefilm om gjøkur enn i en film om livets siste togstasjon - Heidelberg.

Temaet fra åpningen fanges inn igjen (spor 5) med klaverstemmen og hele orkestergruppen, og det er myk musikk med forbausende fravær av klokkeklang, trukket ut i et tempo som komposisjonen knapt makter å bære. Nå nærmer vi oss snart rosinen i denne filmmusikkpølsen, nemlig «O mio babbino caro» (G. Puccini), og hvorledes skal det gå når Bøhren/Åserud tilsynelatende ubesværet «syr» Puccinis udødelige arie inn i sin egen musikk?

Men først litt mer obo (spor 6) over truende mørke strykere i noe som ikke kan betegnes som annet enn et lite bruddstykke musikk, og dundrende slagverk bak strykerne (spor 7) med den treffende tittelen «Problems» - et av soundtrackets tyngstveiende spor. Fortsatt etterlyser jeg musikalske kontraster i filmmusikken - hittil har det meste glidd forbi i en jevn mørk strøm, som temmet lava, før et tema som et slapt oppkok av åpningsmotivet (f.eks.) i Beethovens femte symfoni sørger for en smule dramatikk. Messingblåserne får virkelig bjeffet fra seg mot slutten av dette sporet.

I mye annen filmmusikk finner du passasjer med sterkt dissonerende klanger, røff bruk av rytmiske elementer og soli som byr på adskillig (også teknisk) spenning (f.eks. i En vampyrs bekjennelser). Her i Pakten er en tilsvarende musikalsk spenning fraværende. Alt synes å dreie seg om én lang klagende elegisk strofe orkestrert på ulikt vis. Etter gjennomkjedelig (spor 10) musikk der det nesten ville vært bedre å innskrenke seg til bare å spille selve akkordrekken, kommer «O mio babbino caro» (Hvorfor fikk ikke Ragnhild Heiland Sørensen synge mer enn hun gjorde i selve filmen?) som en overraskelsesfoss av vellyd - i den grad at Bøhren/Åseruds musikk stopper seg selv. Når de tar fatt igjen virker (spor 12) musikken nærmest vulgært oppdresset der den etterfølger Puccinis. Derfor (kanskje) gjør komponistduoen (spor 13) en brannalarm for å vise at de er tilstede, et stykke musikk som trekker veksler på blåserne, og dessuten tilbyr et rocke-aktig leven i dramatikk skrevet med versaler. Pianounderholdningen (spor 15) må være hentet fra en kafé, men det er faktisk gjennomgangstemaet i Pakten - 50 minutter filmmusikk. Alt i alt oppfatter jeg den som et for kontrastfattig musikalsk produkt til å gjøre krav på den helt store interessen. Men musikken er godt fremført, og tegner et bilde av hva selve filmhistorien handler om. Og selv om Pakten altså i bunn og grunn ikke handler om annet enn en gammel leges snarlige død, eller langsomme dødsleie, om du vil, så behøver musikken knapt være tannløs av den grunn?

Geir Bøhren/ Bent Åserud: Pakten (The Sunset Boys) Original Film Soundtrack Oslo Filharmoniske Orkester Sony MTG 28888

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.