[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Konfrontasjon i provinsen

Museet for Samtidskunst er ansvarlig for Riksutstillingene som har turnert med Ekspresjonistenes farger siden høsten -92. Utstillingen, som skal være en presentasjon av norsk ekspresjonisme «fra Henrik Sørensen til idag», består av 17 små bilder og en katalog.

AV BJØNNULV EVENRUD

Riksutstillingenes virksomhet «retter seg inn mot skolen slik at barn og unge får møte kunsten i sine egne omgivelser. Utstillingene skal presentere verk av høy kunstnerisk kvalitet samtidig som hvert prosjekt har en klar pedagogisk målsetning. Riksutstillinger ønsker å rette søkelyset mot de historiske forutsetninger som deler av samtidskunsten i Norge og Norden arbeider innen.» Selv om jeg ikke har sett en Riksutstilling siden jeg gikk på ungdomskolen, har jeg vokst opp i distriktsnorge og slik vært objekt for Riksutstillingers motto [[Eth]] «utsette barn for kunst». Jeg tør derfor si at jeg ankom Drammen med en viss erfaring [[Eth]] og sympati for Riksutstillingers oppgave. Den skuffelse og irritasjon jeg føler etter gjensynet i dag er omtrent like stor som min undring var da. Kanskje er det grunnet i at jeg denne gangen leste katalogessayet, kanskje er det også grunnet i det «ekspressive» humøret minnene fra ungdomstiden har hensatt meg i.

Svada!

Essayet som følger katalogen - signert med de mystiske initialene H.K - er neppe skrevet for barn. Likevel virker det som at Riksutstillinger har forbyttet faglige kriterier og populær tilgjengelighet med selvhøytidlighet og bastante utydligheter. Det kryr av åpne sitater, som utstyrer dens objekt med alt fra fauvisme til professoral autoritet. La oss illustrere:

Fra utsagn som «Etter deres syn lå det en besvergelse i fargen» eller «Hanne Christiansen stoler på fargenes intensitet og bærekraft» til at ekspresjonistene lar «sin egen indre natur komme direkte til uttrykk på lerretet.». Eller at Widerberg arbeider med et «metafysisk maleri», mens han bare mener at de rene fargene «representerer frie, sjelelige farger som kan uttrykke…» i kontrast til Bjørn Carlsens maleri Dødsforakt, der «det bevingede vesen kunne ikke hatt en annen farge enn fiolett, det var tvingende nødvendig ut fra bildets fargemessige organisering». Avslutningsvis får vi vite at «I kunstens ytterste grenseland er det helt nødvendig å gå på med dødsforakt for å kunne skape noe nytt, noe som hittil har vært usett.» før det hele rundes av med et sitat av professor Arne Malmanger: «Den nervøse søken etter bildet bak bildet har aldri helt stilnet av».

Hva er det egentlig kunsthistoriker H.K. driver med? Er det en populær formidling av innsikter basert på noen som helst kunsthistorisk oppegående metode, eller er det bare mytisk svada? Teksten er gjennomsyret av lettkjøpt bravura og holdningsløs ironi. Kombinasjonen ekspresjonisme/kunsthistoriker er ikke særlig vellykket i et folkeopplysningsprosjekt når det tydligvis oppfattes som en slags faglig ferie fra arrangørens side. Eller som en drøm.

Bildene og tradisjonen

For et utrent øye kan det være vanskelig å forstå hvilke «historiske forutsetninger» et knippe malerier av nasjonalisten Henrik Sørensen, sinnsyke Bendik Riis og Waterfrontvankeren Magne Vatneødegaard har til felles, som de da ikke også deler med enhvert annet maleri i samme tid og rom. Slik katalogtekstens fremlegging av «historiske forutsetninger» synes å ligge i de åpne sitatene, synes det tilsvarende belegget for valget av bilder å være likhet. Hvis de ligner på hverandre, deler de altså tradisjon. Denne tenkemåten aksentueres i Drammen Kunstforening ved at Bendik Riis« «Castracsjon» (1957) følges på rekke av andre, hovedsakelig nyekspresjonistiske hodemotiver. En slik overmodig bevisførsel må likevel applauderes for de uomtvistelige forskjellene som fremvises, både i forutsetning, holdning og kvalitet. Vatneødegaards disco-«Konfrontasjon» (1979) har omtrent like mye med Bendik Riis« produksjon å gjøre som folkedans har med Lillehammer-94 å gjøre.

Det er forresten betegnende for «den ekspresjonistiske tradisjonens utvikling i Norge» at utstillingens beste arbeider også er de eldste. Det skal ikke mer til enn Ragnar Kraugeruds lille «Pike med sykkel» (1934) for å gråte. Påskriften «Castracsjon» i Riis« bilde henviser til lobotomering. Denne sammenligningen mellom tanke og potens får et paradoksalt preg i sammenstilling med de nyekspresjonistiske «sprutekomposisjonene». Kanskje er det denne besynderligheten som et øyeblikk fikk meg til å oppleve Riis« anklagende vitensbyrd [[Eth]] ikke lenger rettet mot den psykriatriske behandlingen på femtitallet, men mot Riksutstillinger selv og dens «ekspresjonisme».

Med katalogens egne ord: «En virkelighet få har maktet å gi kunstnerisk form.»

BT1:

BENDIK RIIS: Ekspresjonistisk institusjonskritikk. «Castraksjon» (1957)

BT2:

MAGNE VATNEØDEGAARD: Rikspønker. «Konfrontasjon» (1979).

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.