[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Once upon a prince

Svaneprinsessen er en fin film med fine verdier i fine farger.
FILM

SVERRE V. SAND

Med unntak av noen gjerrige doser Disney-eksplosjoner, og et par tilfeller av humor (Harald Heide Steens fortjeneste), så er nok Svaneprinsessen litt kjedelig, er jeg redd. Handlingen er fin for barn som ikke har hørt disse eventyrene før. Hovedinnvendingen er det verste man kan ta en tegnefilm på: det visuelle. Søvndyssende mengder Ikea-tapeter klistrer seg til øynene, men ikke nok til å dekke det faktum at produsenten vet utmerket godt hvilket lettkjøpt publikum små barn er. De hviner jo av fryd bare de ser gilde farger som ligner på plast og slikkeri. Riktignok er flere av filmens scenografiske elementer fordelt på et par «bevegelige» nivåer i bildets dybde, men det får da være grenser for utilslørt spekulasjon i barnet, som i kraft av sin lave alder har litt for begrenset erfaring til å gjenkjenne disse klisjeer på atter nye lag av klisjeer; den utslitte termen brukes denne gang i mer bokstavelig enn overført betydning. Alle disse fjesene har dere som er mer enn fem år gamle sett utallige ganger før, bl.a i TV-seriene for barn som går på formiddagene. Eksempelvis er det nøyaktig de samme strekene som benyttes til parets første kyss såvel som til sluttscenens kyss. Selv om det er en film for barn, så kunne de saktens spandert litt ekstra blekk, sjel og karma på to såpass sentrale scener. Eller hva?

Ved å gjøre selveste kysset til en gjentagbar rutine, trivialiserer de hengivenheten mellom to elskende, og krenker alle barn og mennesker som vet hva det vil si å elske og bli elsket igjen. Kjærligheten skal man ikke forfalske, slik som den onde trollmannen gjør. Kjærligheten skal man heller ikke snevre inn, som den overfladiske prinsen gjør da han sier han elsker hennes skjønnhet, og kjærligheten, den skal man helst ikke ha for store forhåpninger til, som den fordrømte prinsessen har da hun anklager prinsen for bare å se hennes skjønnhet. «Hva annet er det?» spør guten, han har ellers nok av adspredelser. Prinsessen sier, trist, at hun ikke kan gifte seg med en som elsker henne kun for hennes utseende, og tilføyer følgende viktige melding til alle barn: «Jeg vil elskes for den jeg er». Hun vil betraktes som noe mer enn en pyntedokke, og selv om dét nok er i seneste laget, har prinseguten taktfølelse nok til ikke å gjenta spørsmålet sitt, og slik går det til at prinsessen ikke vil gi kjærlighet til prinsen, og prinsen går uelsket alene i engen før han tyr til sine dyrevenner som hjelper ham på anstendig vis, og hjelper ham til å vise den ekteste kjærligheten sin (=heltedåd) til prinsessen, og det på en måte som får henne til å skjønne at han virkelig mener noe med elsken sin, for prinsen befrir henne nemlig fra den onde trollmannen som 1: skaper en egenartet stemning, og 2: tryller prinsessen om til en svane som er tett i nesen, men Svaneprinsessen reddes som sagt av prinsen, det er det han vil, og slik går det til at prinsessen gir ham kjærligheten sin til sist. Men hvorfor sier ikke prinsen da det samme som prinsessen sa første gang?

At han vil elskes for den han er? At hun er akkurat som moren sin og alle de andre kvinnene? At hun bare er ute etter én ting: trygghet? Hvorfor sier han ikke at han ikke vil gifte seg med en som bare elsker ham som en redningsmann? Spørsmålene besvares best med en syklisk betinget form for retorikk: fordi det bare er sånn.

Svaneprinsessen
Regi: Richard Rich
USA 1994
BT:

TRIVIELT: Svaneprinsessens svigermor.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.