![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
En liten utviklingsroman på film.
Faustos foreldre er omkommet i en sykkelulykke (ikke så merkelig i Paris), og hans eneste trøst på barnehjemmet for 17-åringer som aldri har «gjort det» er de nattlige turene opp på taket med den tykkfalne kompisen Raymond. Der oppe i friluften tar drømmene begge guttene; om hva de skal bli, hvem de skal elske (med) og slike saker. Fausto havner som skredderlærling; han har talent for yrket, er oppfinnsom og setter snart hele jøde-skredderens verden på hodet i en grad som får vedkommende til å utrope Fausto til sin egen sønn (ingen fare, gutten er vakker, foreldrene avdøde). Men Fausto vil bli berømt designer, og det er denne begynnende løpebanen vi skal følge. Hans naturlige skjønnhet er det få som er blinde for, og fort får han etablert et forhold til den billedskjønne bilmekaniker-jødedatteren (langt ord, men det er faktisk det hun er, om enn utseende er mer bretonsk enn jødisk). Med prinsessen i garnet, og haute-couture bestillinger i fremmarsj (dresser sydd sammen av gressplen til golfklubbens medlemmer) går det seg til i det hittil triste livet til Fausto. Exit.
Fausto byr på en enkel rekke sammensatte og episodiske scener som gjør hele filmen til en bagatell. Skuespillerne er tilgjorte, men overspiller sjelden, og noen fine bilder vet faktisk fotografen Lafaye å formidle til oss. Men særlig dyptloddende er Fausto ikke, det skulle 10-års grensen være et bevis på. Og om noen av disse vil velge sitt yrkesaktive liv etter impulser fra gressplenskredderen tviler jeg på. Vi har jo så mye mer lav her i landet…
Fausto
Frankrike 1992
Regi: Rémy Duchemin
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]