Dødsrått og fremmedgjort

Michael Haneke gjør alt riktig, har de rette holdninger, og begår en prinsipielt vellykket film jeg nøler med å anbefale.

SVERRE V. SAND

Hvordan kan slikt skje?

Det henges med mangt et nebb over kulden i vårt moderne samfunn. Felles for mange som klager over temperaturen er deres redsel for ikke å være i stand til innfri mer eller mindre reelle forventninger de tillegger omgivelsene. Sist, men ikke minst utslagsgivende, er deres hang til å dvele ved den lave temperaturen. De setter seg gjerne ned for å kjenne på sine følelser for kulden. Blir det lunt og godt av den grunn? Dra på hyttetur midtvinters med skjønnånder som disse, og du vil dø av frost, med mindre du selv tar initiativet til noe så streberaktig og borgerlig som å fyre i peisen. Etter støynivået fra sytingen om fremmedgjøring å dømme, er det underlig at folk ikke likviderer hverandre oftere enn de gjør. Det er kaldt, vi er fremmedgjorte, det er lite rom for sjelen, og kommunikasjon foregår hovedsaklig via kabler og motorveier. Her er nok av omen for de som vil se. Michael Haneke er en av disse.

Haneke er regissøren av Bennys video. Han har med sine filmer et uttalt mål om å male fanden på veggen for oss, dvs. kulden i vårt samfunn. Høres det ut som et sekstiåtter-prosjekt, eller hva? Det blir noe pompøst over den diffuse verdensschmertz som trolig kan spores til den dagen morspuppen forsvant og etterlot en sublim lengsel etter tider da mennesker drakk melk rett fra juret. I dette perspektivet sier det seg selv at det moderne samfunn i beste fall går til helvete, i verste fall etter at varmen er slått av. Det koster meg lite å innrømme en solid skepsis til Hanekes tiltak, en skepsis som ikke avtar under lesning av intervjuet med ham. Han har mye fornuftig å si, og forteller bl.a. at han legger ut såkalte «marks», punkter, brudd (tittelens «fragmenter»), ut fra hvilke tilskueren kan delta etter eget skjønn. Det lyder bra, det fungerer bra, det er til tider uhyggelig imponerende. Det er konseptet som stinker.

Intervjuet er nok et eksempel på at verken etisk eller estetisk bevissthet garanterer en fulltreffer. Det finnes etterhvert en kuriøs samling av filmer der regi-perler bekostes av bl.a. kontekst, plausibilitet, underholdnings-aspekt og lignende. Vel, Haneke har sitt på det tørre i så måte. Hva man enn måtte mene om prosjektet, så gjennomfører han det med en viss stil, dvs. i gjensidig relevans til tematikken. Fotograferingen er for eksempel helt i tråd med intensjonene:

«I can scratch the attractive gloss from the pictures and try to find exact, «dirty» images in place of «beautiful» or «interesting» ones; look for «banal» images which only obtain dignity and beauty within their context. «Interesting» pictures belong in galleries, not in the cinema.».

Hear, hear! Han innfrir således egne pretensjoner. Filmen er prinsipielt gjennomført, på høyde med egen poetikk, som det heter. Det er prinsipielt bra at filmens kulde setter inn i handling og bilder. Aberet med Hanekes mål er at det også kjøler ned bl.a. denne anmelders glødende interesse for en ny, alternativ film. Andre anmeldere syntes det var så lunt og hyggelig under visningen at de begynte å snorke. Kulden Haneke snakker om, iscenesetter og fotograferer, er til forveksling lik det vi livsglade, overfladiske ofre for amerikansk kulturimperialisme kaller «hverdagen» som vi kjenner altfor godt (og helst sykler snarest mulig forbi): udekorerte murvegger, skrabbete biler og kø overalt.

Stadig flere kinogjengere er henfalne til det hypostaserte ubehaget i kunsten; floskelen som vikarierer for mer belastede smykker som «ekthet» og «kompromissløshet». De vil utvilsomt ha en viss tilfredsstillelse av dette, med mindre de får følelsen av at det heller over i sosionom-kitsch: det gråtende sigøynerbarn er her erstattet av en flyktningegutt som står langs veien i Vest-Tyskland og roter i søppeldunkene, mens de følelseskalde besteborgerne kjører forbi i sine nesten like følelseskalde biler, og sender barnet distanserte blikk fra innsiden av glatte, kalde bilvinduer. Haneke har unektelig noen suverent grusomme scener.

Tiden vil vise om det er genuint eller simpelthen en mer tidsmessig form for føleri og aktualitetsteater. Se for eksempel den prangende kontrasten mellom kringkastet krigsnytt det ene øyeblikket og Michael Jacksons pedofili-sak i det andre. Det er så man kjenner regissørens hvitløksånde i nakken: «Se, menneske! Se!» Greit nok; enhver TV-slave med middels oppdragelse har ved selvsyn kunnet konstatere verdinivelleringen i media. Men den gamle raddis gir seg ikke, og eimen av gresk feta kommer i jevne, harmdirrende blaff rundt ørene: «Se! Forflatningen av offentligheten! Å, syke samfunn! Å, syke menneske!» osv. Og et par ganger til. Filmen utfordrer og imponerer formmessig, men tematisk sparker den inn åpne dører, og det med en tidvis kvalmende selvhøytidelighet.

Dette er inngrodde kjensgjerninger som en viss generasjon aldri blir lei av å dvele ved, og Haneke pisser dem trøstig oppetter ryggen. Man kan nesten mistenke Jackson-innslagene for å være utslag av skadefryd, som den eksponenten popartisten er for alt Hanekes generasjon har kjempa mot. Her fremstår han endelig som et forkvaklet offer for sin egen populærkultur og sine kunstige relasjoner til andre mennesker. Dig?

71 fragmenter.. er ypperlig ammunisjon for seanser rundt bålet når folket samler seg for å snakke sjel. Kulden er tematikk som er anvendelig til de fleste former for intimisering: «Akkurat sånn føler jeg det også!» Glem de gamle Pink Floyd-platene. Med emner som dette (og gitar-terroristen uskadeliggjort i flammene) vil nattetimene fly av sted. Signe praten. Og varmen.

71 Fragmenter av tilfeldighetens kronologi (71 FRAGMENTE EINER CHRONOLOGIE DES ZUFALLS) Regi: Michael Haneke Tyskland 1994

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.