Med bullshit som talent

En godt fortalt historie om det å fortelle gode skrøner.

BJØRN GABRIELSEN

Han har sine kjæle-temaer, Paul Auster. Jakten på en farsskikkelse, tilfeldighetenes spill, og trangen til å låse seg inne i et mørkt lite rom er poeng som hjemsøker hver eneste side i hans bøker. Man kunne frykte at den ultimate Paul Auster-film ville handle om en mann som låser seg inne i det minste lille rommet han kunne finne i hele New York, bare for å oppdage at takket være de mest utrolige tilfeldigheter er hans gamle far, formodet død de siste 20 år, kommet ham i forkjøpet.

Smoke er utvilsomt blitt en Austersk film, men den er ikke blitt forutsigbar - som man hadde kunnet frykte. Handlingen ustpiller seg, selvfølgelig, i New York. Dette er ikke Hollywoods New York, befolket av kyniske børsmeklere eller lidenskapelige italienere med bråkete familier og høyrisiko-jobber. Det er heller ikke Woody Allens New York, der alle pendler mellom terapigrupper og kinosaler mens de lurer på om de fikk dårlig service på restauranten de nettopp besøkte fordi deres servitør kanskje var anti-semittisk. Paul Austers New York ligger et hakk nærmere Budapest. Glamour er noe som fantes en eller annen gang et eller annet sted i nærheten, utover det er folk mest interessert i å klare seg hvert på sitt vis.

Tobakkshandleren Augie (Harvey Keitel) har tatt bilde av butikken sin klokka åtte hver morgen i fjorten år. Hans trofaste sigarkunde, forfatteren Paul Benjamin (William Hurt) har hatt problemer med skrivingen etter at hans kone ble skutt i et tilfelle av blind vold. Benjamin reddes en dag fra å bli overkjørt av den unge Rashid Cole, og etter å ha overnattet hos Benjamin en stund reiser han ut for å finne (aha!) sin far. Verden disse hovedpersonene befolker er ikke vakker eller spennende. Men den er litt burlesk. Coles enarmede far (Forest Whitaker) har en klo. Augies gamlekjæreste har en lapp over øyet. Verden er kanskje et sirkus, men det er det ingen som reflekterer over.

Utgangspunktet for Smoke var en julefortelling Paul Auster skrev for The New York Times, Augie Wren's Christmas Story. Den fikk regissør Wayne Wang (sønn av en stor western-entusiast, derav navnet) til å ta initiativet til et samarbeid.

Smoke er ikke bare blitt en god film, men også en meget interessant kommentar til forholdet mellom film og tekst, mellom regissør og forfatter. Klarest kommer dette til uttrykk mot filmens slutt. Forfatteren Paul Benjamin får i oppdrag å skrive en julefortelling for The New York Times. Tobakkshandleren forteller ham sin egen julefortelling, og gjennom flere minutter ser ikke tilskueren annet enn Harvey Keitel som snakker. Rent filmatisk funker det som bare det; en mann på en liten kafe som snakker. I det rulletekstene begynner, serveres vi en filmatisert versjon av hans julefortelling - i svart/hvitt uten dialog. Den rene filmatiseringen virker besynderlig nok mere beslektet med teksten, med leseropplevelsen, enn opptaket av en liten kjøpmann som lar kjeften gå over en middag.

Med disse scenene, og med filmen som helhet, sier Auster og Wang noe viktig om begrensningene og muligheter i adaptasjonen. Ved at Auster er blitt trukket inn i filmen i egenskap av forfatter og ikke som mannen bak forlegget til et filmmanus, har Smoke noe å by på både for lesere og tilskuere.

Smoke Regi: Wayne Wang USA 1995

FORTELLERE: Harold Perrineau og William Hurt som henholdsvis ung mann med velutviklet fantasi og middelaldrende forfatter med skrivesperre.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.