![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Oslo kinematografer fortsetter sin gjenopplivede tradisjon med kortfilmer. Utvalget av kortfilmer tyder på at kinematografene ikke diskriminerer etter sjanger, stil, fortellerteknikk, og kanskje heller ikke etter kvalitet.Pjotr Sapegin fikk meget velfortjent Terje Vigen-prisen på årets kortfilmfestival for sin animasjonsfilm Katten Mons. Vel så bra, om ikke bedre, er hittil siste episode i hans serie om Edvard, en hudfarget liten plastelinaklump med umettelig nysjerrighet og store rompeballer. I Edvard på bronseplass, som vises før den lavmælte amerikanske filmen Smoke, går vår mann til aksjon etter å ha lest om bortføringen av «Sinnataggen». Fortellingen har frapperende framdrift og i løpet av seks minutter presenteres vi for nok sinnstemninger og spesialeffekter til en hel langfilm. Nå må noen gi denne mannen penger slik at man ikke søler bort denne verdige kronprins til Ivo Caprino.
Før 71 fragmenter av tilfeldighetenes kronologi blir publikum servert Generasjon Y, en road-movie fra vestlandet regissert av Svend Aavitsland. Den handler om to unge menn som kjører en liten bil. Filmens desidert beste scene er der man får se de to hovedpersonene sitte med pokeransikt i bilens forseter. Episodene der de gjør narr av en kvinnelig haiker og der de utforsker en død katt er ikke fullt så interessante.
Før den kinesisk/japanske Høstmåne vises den tolv minutter lange Mitt elektriske kjøkken, regissert av Jens Lien. Den handler om et par som ville havnet på forsiden av
Natt & Dag øyeblikket de viste seg utenfor døren, og deres kjøkkeninnredning står rimeligvis i samme stil. Det er en…vel, la oss si det er en veldig 1995-film. Det er umulig å vite hvor patetisk eller steinrå den vil virke om seks måneder. For et år siden var det antageligvis utenkelig at den ville bli laget overhodet. Kulturen går på amfetamin.
Å hevde at Morgenbladet har vært et propagandaorgan for Unni Straume (Til en Ukjent, Draumspel) ville ikke være helt etterettelig. Svært hyggelig er det derfor å meddele at hun med T 83 har laget en film med driv og spenning, med et konsist og velformulert handlingsforløp. T 83 handler om et tog, om en stein som har falt over skinnene, og om en stasjonsmester, og vises før Christopher Hamptons Carrington.
Laila Rakvågs tegnefilm Sirkel er satt opp for visning sammen med Rémy Duchemins Fausto. Det er en syklisk fortelling om en fugl som blir til et lite barn som har en fugl i pupillen og verden forgår av forurensing og faenskap. Den er finansiert av blant annet Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. Her er det blitt lagt forferdelig mye arbeid i noe som dessverre har fått en rørete new-age aktig estetikk der et viktig budskap drukner i en strengt tatt noe uoriginal framstilling.
Oslo Kinematografer kan knapt roses nok med at de holder fram med å vise kortfilm på kinoene. For gryende filmskapere finnes det ingen noen form for utdanning som er like viktig som det å bli sett. Det får heller være at man griper seg i å undre hvorvidt kinematografenes utvalg skyldes en einendommelig form for smak eller fullstendig retningsløshet.
bg
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]