Bokkronikken: Romanias avantgarde

Romanias avantgarde har sitt opphav i einstøingen Urmuz og ble satt i gang som bevegelse rundt 1915, med dikt av dengang unge Tristan Tzara, for å nå sin destruktive fasens høydepunkt i 1924. Senere konverterte bevegelsen til konstruktivismen og integralismen.

AV JASMINA KADRIC

De betydeligste represantener for den franske avantgarde - Tristan Tzara, Eugene Ionesco, Benjamin Fondane og Claude Sernet het engang Samy Rosenstock, Eugen Ionescu, B. Funddianu og Mihail Cosma. Det er lite kjent at de stammet fra Romania, hvor de brøt med den nasjonale, borgerlige tradisjonen og sto for forestillingen om en ny kultur og kunst. Disse unge menns fremste og kjæreste mål var den folkelige litteratur, som forherliget landsbyidyllen og dens formodentlige katarsiske virkning på byene; idealiseringen av landets natur og arbeid, men også den borgerlige familien som tilsynelatende intakt og statsstøttende institusjon. Denne misnøyen med den nasjonale tradisjon gjorde at Ion Vinea og Samy Rosenstock (f.1895; 1896) allerede som skoleelever ble tiltrukket av symbolismens antiborgerlige protestholdning. I 1912. grunnla de, sammen med maleren Marcel Iancu sitt eget tidsskrift «Simbolul» (Symbol), hvor de med antitradisjonelle, utpreget symbolistiske storbytemaer og provinsbymiljø kunngjorde sitt litterære credo. Symbolismens brudd med en epigonal Fin-de-siecle -romantikk og utbruddet fra den nasjonallitterære isolasjonen gjorde at Tzaras dikt allerede da kunne betegnes som antipoetikk, fulgt av en nesten rigorøs vilje til avmystifisering av det romantiske og postromantiske tema-arsenal i sin helhet. Kosmos og natur, kjærlighet og menneskets skjebne blir fremstilt på en uvant banaliserende måte med sjokkerende vendinger på grensen til det trivielle og hverdagsbrutale. i Tzaras tekst «Hamlet- Kladderfragmente» bruker han parodi og grotesk som virkemiddel for å bagatellisere prinsens tragiske skjebne - og til detronisering av dette iverdenslitteraturen heroiske temaet.

Motstridende bilder, sjokkerende assosiasjoner eller antiklimaks, syntaks- og genre-normfravikelser, var Tzaras diktnings kjennemerke. Disse tidlige tekster er båret av en subversiv ånd, som senere skulle utvikle seg til en av vår tidsalders kraftigste kunstrevolter. Det faktum at Tzara forynte dadaismen i kabaret «Voltaire», februar 1916, i Zürich, utenfor hjemlandet (en betydelig del av hans likesinnede reiste etter ham til Frankrike) var ikke tilfeldig. Det de ville si til verden, skulle bli sagt der, og hvor protestens hovedmål - hele den borgerlige kunstbedrift, opplevde sin blomstringstid - der kunne også sjokkvirkningens bli mest fruktbar.

I Romanias førkrigsperiode var det neppe mulig. Der hadde Tzaras dikt, Vineas manifest og Marcel Iancus tegninger utløst snarere misforståelse enn forferdelse. Dette kunne ikke gi næring til subversjonen. Men til syvende og sist dreide det seg også om overvinnelse av nasjonalspråkets trange rammer, som protagonistene opplevde som et ytterligere hinder for for utbredelsen av «budskapet». I en førkrigsperiode preget av en «antiautoritær statspolitikk», var det ikke rom for intellektuell bevegelsesfrihet. Men likevel satte Tzara og andre rumenske pionerer som utløste den internasjonale avantgarden i gang en revolusjon i kunsten, som varte i mange tiår og i sin opposisjon til andre europeiske avantgardistiske bestrebelser klekket ut sine særegne trekk.

Til sin opphavsmann og veiviser utropte disse profetene av en ny kunstoppfatning

Urmuz som endte sitt liv frivillig i 1924,. uten anelse om å om kunne bli denne

protestbevegelsens Galionsfigur. Urmuz, født 1883, - hans egentlige navn var Demetru Demetrescu- Buzau, dommeren som allerede i 1907 forfattet sine første «Bisarre Blader». Disse absurd- groteske historier, som ikke passet inn i det nye århundrets litteraturlandskap, foregrep hans egen destruktive holdning overfor den tradisjonelle kunst og den borgerlige kunstbedrift. For dyptpløyende formeksperiment innehar ikke disse kuriøse tekster. Det var først surrealistene på slutten av 20- årene som oppdaget dem. De tok i bruk denne «Enmannsrevolusjons» sprengkraft. Geo Bogza grunnla i 1928 tidsskriftet «Urmuz». hvor han i lederen utroper Urmuz til «poete damné», en ukjent og ikke anerkjent som var den første som sanset «sjelens avgrunner» og i sine åtte absurde historier - som ingen andre før ham - lykkes i å utrykke sin illusjonsløshet overfor datidens borgerlige verdier og forløse et nytt språk. Bogza kalte ham «en kommende verdensapostel». Urmuz var einstøing i sitt eget land og i internasjonal sammenheng en av de første avantgardistiske forfattere overhodet. Uten noen som helst kontakt med de store europeiske avantgard-«ismer» skapte han sine «Bisarre Blader». De sirkulerte på kafeene i romensk metropol og provinsbyene. En notis på manuset hans tyder ihverthall på at han hadde kjennskap til Marinetti - den hypotetiske tittelen på en av fortellingene - Nesten… futuristiske skisser og noveller vitner om dette. Post festum så han på sin prosa som avantgardistisk (Marinettis «Futurismens manifest» utkom 1909) - og som angrep på det borgerlige livets normer og som brudd med den tradisjonelle litteraturkanon.

Menneskets fremmedgjøring fremstilte Urmuz med bilder av dyr og ting, om skapte mekaniske vesener, handlinger er bestemt av et oppløst og absurd univers styrt av sine indre nådeløse mekanismer. Idet hans personers handlinger ble blottet for enhver logisk eller rasjonell motivasjon, overlatt til tilfeldigheter, satte han derved det borgerlige verdigrunnlags handlingsdrivkraft ut av kraft. Hans skrivemåte kunne betegnes som en umiddelbar transkripsjon av det underbevisste. Hans absurde antilitteratur oversteg med sin radikalitet Ion Vineas og Tristan Tzaras dikteriske erobringer som fulgte etter.

På mange måter kan Urmuz betraktes som forløperen til den rumenske avantgardismen - ikke bare som dens antydende foregripelse som fortsatte med unge avantgardisters aggressive manifester.

Datidens betydeligste tidsskrift «Contimporanul» (Den Samtidige) (1922- 1932) - erklærte seg som «Konstruktivismens Organ». Det ville ikke lenger representere «negasjonen av den anemiske kunsten» derimot opptre på vegne av «den vitale kunst». Tidsskriftets kjerne utgjorde billedkunstnere, som sto for overbevisningen om at kunstens geometrisering er overlegen det naturlig skjønne - dvs. at verk som konstruksjon overstiger sin mimetiske funksjon, for å slå fast at «hverken natur eller realitet skulle være målestokk og at at alt finnes i oss». Dermed aksepterte man og proklamerte kunstnerens absolutte frihet. Gruppens og tidsskriftens åpning for de andre avantgardistiske og modernistiske kunstretninger var det neste logiske skritt.

I de nærmeste årene kom på trykk i tidsskriftet «Punct» (Punkt) de viktigste navn innenfor den internasjonale avantgarden: Marinetti, Hans Arp, Theo van Doesburg. Herwath Walden, Francis Picabia og andre. Det var to kriterier de rumenske avantgardistene syntes var utslagsgivende; integrasjon i den internasjonale prosses oppnådd av Vinea. dvs. «internasjonalisering» av den konstruktivistiske bevegelsen og åpning overfor andre avantgarderetninger.

I 1925 og 1926 utkom tidsskriftet «Integral» som representerte disse ideene, med undertittel: «Den moderne syntesens tidsskrift, Den modernistiske bevegelsens organ for vårt land og utlandet.» Braque og Miro var blant illustratørene og Marinetti trykket i nummer 12 sitt åpne brev.

Under parolen om kunstens synkretisme ble både språket og tradisjonelle kunstformer, destruert, for deretter å bli koblet sammen; litteratur, teater, film og musikk, til nye kunstneriske utsagn, til blandingsformer og teknikker som ikke lot seg klart definere. Leseren blir konfrontert med dristige collager og montasjer. Brukstekster som annonser, reklame, avismelding (Meldung), telegram eller plakat demonstrerer respektløshet for den konvensjonelle sjangerens struktur. Autorene ville få til lettere tilgang til den nye kunsten for å oppnå massevirkning, for å mobilisere leseren - for å kunne gi kunsten et bredere grunnlag. På slutten av 20- tallet fikk de romenske avantgardistene nye impulser - da en liten gruppe unge forfattere bekjente seg til den franske surrealismen.

André Bretons anvendelse av det underbevisste, hallusinasjonen og drømmen i litteraturen, ble av integralistene kritisert på det sterkeste og ble ikke anerjkent som innovasjon - de så på det som innsnevringen av den uavkallelige friheten i kunsten. Surrealismens mangel på evne til å ryste, oppskake, forferde, sjokkere viser - mente integralistene - at de ikke var i stand til å gjengi tidens rytme. Pa århundrets rop om integralisme, kunne surrealistene ikke svare - for deres grunnprinsipp var «eksessiv desaggregasjon» - dvs. oppløsning og tilintetgjørelse.

For konstruktivistene skulle kunsten være «ren skapelse hevet over fornuft og logikk»; «en objektiv, ikkemateriell fremstilling, et dypere utrykk av bare ren ånd» formulerte Ion Calugaru. Reaksjonene lot ikke vente på seg; i tidsskriftet «UNU» i april 1928. utkom «Manifest» - forfattet i telegramstil, hvor (ved siden av Marinetti, Vinea, Tzara, Ribemont- Dessaignes og Theo van Doesburg) surrealisten Breton ble ettertrykkelig hedret, beæret som litteraturens fornyer. Det kan neppe ha vært tilfeldig. Etter André Bretons offisielle kunngjøring av surrealismen i 1924, fant den mange tilhengere blant de romenske avantgardistene. Dette kan forklares med det faktum at Tristan Tzara, Fondane og Sernet sto Breton og hans bevegelse nær og dermed påvirket den rumenske avantgarden.

Det som var avgjørende, var surrealismens konsekvente ønske og krav om litteraturens samfunnsvirkning i samtiden. Verdensnærings- og handelskrise, krigsfølger og avskaffelsen av demokratiske rettigheter pga. fremveksten av fascistiske krefter var med på å styrke kunstnerens bevissthet om en tilspisset samfunnskrise, både nasjonalt og internasjonalt. Vendepunktet var et faktum. Avstandtagen var kategorisk, posisjoneringen surrealistisk. Geo Bogzas programskrifter som «Drømmens rehabilitering» og «Den skapende forbitrelse» i 1933, betydde et endelig brudd med fordums avantgarde og en viljeserklæring om å vende seg til samfunnsspørsmål. Konstruktivismens og integralismens forsøk å forbinde kunstens og livets virkelighet begrenset seg til bruddet med tradisjonen og kunstnerisk eksperiment. Dette nøyde de utbrytterne seg ikke med. I manifestet «Diktning vi vil skape» krevde de mest profilerte representantene for den rumenske surrealismen; forfattere Geo Bogza, Paul Paun, Gerasim Luca og maleren S. Perheim en diktning som skal utrykke stillingstagen for milioner av mennesker «forbitret av fattigdom og urettferdighet». Diktningen deres skulle ha til oppgave å fange opp «samtidens uhyrlige tragedie». På slutten av 30- årene kunne de avantgardistiske forfattere pga. deres samfunnskritikk og som oftest jødisk opprinnelse, ikke ytre seg offentlig. Under fascismens press måtte de oppgi å gi ut tidsskriftene - bare her og der kom ut tilslørte dikt i de antifascistiske og venstre-tidsskrifter. Noen av dem emigrerte (V. Brauner), noen endte i gasskamrene (B. Fundoianu) og i denne trykkende situasjonen oppsto likevel dikt med sterke bilder om en kommende apokalypse, men også med fremtidsvisjoner om en ny kunst og sosial rettferdighet i verden; som Geo Bogzas Sang Om Revolt, /Om Kjærlighet Og Død som utkom først i 1944. etter Antonescu-regimets fall.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 03/08-95, kl. 22.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.